Biografi: Den svarte vikingen

Bildekilde: Spartacus

Årets siste runde av biografisirkelen 2016 gikk av stabelen nå i desember. Temaet var is og snø, jo kaldere, jo bedre, og derfor henta jeg fram ei bok av Bergsveinn Birgisson (f. 1971) fra 2013: Den svarte vikingen. Helt umiddelbart er det kan hende ikke et logisk valg, men hvis jeg også legger til at hovedpersonen i boka har mongolske aner og mest sannsynlig tilbragte flere år i Bjarmeland, nord i Sibir, for å lære et urfolks fangstteknikker på særlig hvalross, kan en lett forstå at det ikke var mye soling på plakaten. Vikingtidas Bjarmelandsområde lå så langt nord at det ikke kunne dyrkes korn der, og husdyr hadde de heller ikke. For å overleve måtte urfolkenes kosthold bestå av mye rått kjøtt og varmt sjøpattedyrblod. Seinere gikk ferden til Island, heller ikke akkurat kjent for sitt varme klima.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Det hele begynner for omtrent tjue år sida, når forfatter og islending Bergsveinn Birgisson begynner å tenke mer systematisk omkring sin stamfar, kjent som den største landnåmsmannen på Island, nemlig Geirmund Heljarskinn Hjørsønn. Han levde på siste halvdel av 800-tallet, og tretti generasjoner seinere er det altså Birgisson som lever - ættetavla er til og med inkludert i boka. Det fins ikke mange spor etter nordmannen Geirmund, men noen er det, og en del kan en lese og tolke seg fram til, hvis en opparbeider seg denne ferdigheten. Fragmentene blir til sammen et puslespill, og når det legges, begynner Geirmunds historie gradvis å stige fram.

Birgisson er oppvokst med en arkaisk islandsk fortellerkultur og veit godt at kjente sagn, talemåter og stedsnavn henger sammen med for eksempel gravplasser, gamle hustufter, handelsveier, bestemte geografiske områder, kjente hendelser på bestemte steder, og ikke minst: Historiske personer. Han veit også mye om sagalitteraturen, hva som skrives og minst like viktig - hva som ikke skrives. Han kjenner det islandske språket og dets gamle former. Han argumenterer godt for hvorfor disse kildene fortsatt er gyldige, og viser til det konkrete sannhetsgehaltet. Her kan en velge å gå med på resonnementet eller ikke, men jo mer forfatteren finner, jo mer plausibelt virker det at han er i nærheten av noe. Kanskje det ikke foregikk akkurat slik, kanskje ikke akkurat på den måten. Men lell -.

Ved hjelp av forskning og fri fantasi og undersøkelser av alt i mellom, det vil si ættetavler, gamle stedsnavn, sagaer, navn, dna-analyser, arkeologi, og ikke minst tekst - derunder nærlesing, dekonstruksjon, motivanalyser og studier av skaldekunst, videre generell kulturkomparasjon, tanker om økonomi og historie, vidløftige undersøkelser og vindfulle konklusjoner, skriver Bergsveinn Birgisson sin glemte stamfar opp fra Hels djup og inn i nåtida. Han viser fram hvordan det kunne vært og mest sannsynlig hadde seg at Geirmund Heljarskinn var den største landnåmsmannen på Island og deretter ingenting.

Geirmund Heljarskinn blir født på Avaldsnes i Norge, sønn av kong Hjør og dronning Ljufvina. Sistenevnte er ei høvdingdatter fra Bjarmeland, og ekteskapet mellom henne og Hjør er ei forsegling av handelsavtalen mellom folket på Avaldsnes og samojedfolket eller en lignende urbefolkning nord i Sibir. Handelen går i all hovedsak ut på å sikre seg den livsnødvendige ressursen hvalross. Fra disse mektige sjøpattedyra på opptil 800 kilo per stykk, kunne en, i tillegg til blod og kjøtt, brenne olje, få varme, vannavstøtende skinn eller dyret kunne rundflås og skinnet flettes til reip, ett av de sterkeste naturreipa som fins, og som rosinen i pølsa har vi hvalrosstennene - svært ettertrakta blant konger og rikinger. En rekke undersøkelser viser hvorfor disse varene er viktige for vikinger.

Når Geirmund og tvillingbroren Håmund blir født tidlig på 840-tallet, er det inn i en slik familie med et rikt og mektig nettverk. Norge er enda ikke samla, kongen på Avaldsnes er en vesentlig maktfaktor og tar toll fra alle skip som ror og seiler inn og ut av Karmsundet. Hjør holder slik overoppsyn med all skipstrafikk til og fra kyst-Norge. Sjøl sender han kanskje så ofte som hver vår et par skip nordover, som passerer Stad, Hålogaland og Nordkapp, videre forbi Vardø og langs hele Kolahalvøya til det russiske fastlandet. I området fra Kvitsjøen til Novaya Zemlja bor fangstfolket. Trolig har Hjørs folk med seg varer fangstfolket har lite av, som korn og husdyr. De kommer hjem igjen med skipene fulle av hvalrossprodukter.

Tanken til Birgisson er at Håmund blir Hjørs arving til Avaldsnes, mens Geirmund skal sikre handelsavtalen for neste generasjon også. Han skipes til Bjarmeland og giftes med ei ung høvdingdatter, Ilturka. Kildene forteller at de også fikk ei datter sammen, Yri. På grunn av manglende kilder om Geirmund i disse åra, konkluderer Birgisson med at han mest sannsynlig tilbringer flere år i oppe i Bjarmeland, og at han der lærer fangstteknikk og hvalrossforedling.

Deretter dukker Geirmund opp i Irland. Vi er i omtrent år 867, vikingene har for lengst begynt sine herjinger og nordmenn overvintrer i sine langfort flere steder på øya. I Norge er det en hårfager konge som seirer, og Avaldsnes er ikke lenger kongssete for Hjørs ætt. Harald tar raskt kontrollen over handelsveiene og Hjør slipper ikke usett til nordover. Behovet for hvalrossprodukter er stort. Men et nytt fangststed må finnes. Løsninga blir Island, der sjøpattedyra yngler i stort monn. Nordvest på øya er det et digert område som bærer Geirmunds navn, og Birgisson finner videre både fangstområder, handelsveier, hustufter, gravplasser, hellegroper, pilspisser og hvalrosstenner. Geirmunds prosjekt begynner å tre fram.

Hvorfor er så den største landnåmsmannen på Island, hvis familie er alliert med alle andre viktige landnåmsmenn, som Ulv Skjalge, Steinolv Låge og Trond Mjåbein, fortrengt? Det er en hemmelighet jeg ikke vil dele - dere får rett og slett lese boka sjøl. Men jeg syns jeg ser dem på skipene, den svarte vikingen, den norske mongolen, som går for å være stygg og fæl og like svart i huden som Hel, dødsgudinnen, den skjeløyde fosterbroren Ulv, den lave Steinolv og Trond, med krigsskade i beinet fra Hafrsfjord, der de stemner inn mot land. Sammen bygger de opp Island og baserer veldet sitt på en omfattende, internasjonal økonomi. Med seg har de folk som Torolv Fasthalde, Hogne Kvite, Gils Skeidarnev, Torbjørg Knarrebringe, Kjetil Ilbred og Hergils Knapprass. De er etter tilnavna å dømme en fargerik og fysisk gjeng.

Den svarte vikingen er ei sakprosabok i grenseland, en grensesprengende biografi, en sjangerhybrid av de sjeldne, som kombinerer romanstoff med forskning, historiefortelling og faktiske biografiske forhold. Det morsomme er at det hele fungerer så godt som det gjør. Birgisson forteller engasjert, han argumenterer overbevisende, sjøl om han også spekulerer og legger godsida i overkant mye til. Men det er vanskelig å ikke gå med på helheten. Det er nok både fordi forfatteren er sympatisk, og fordi det hele virker troverdig. På hvilken annen måte kan for eksempel dna-et hos dagens islendinger forklares? Hvordan skulle Geirmund ellers klare å realisere prosjektet sitt, om det ikke var slik som Birgisson skisserer?

Boka er ispedd en rekke kart, som er nødvendige for å henge med på lesinga underveis. For min del kunne det gjerne vært enda flere. Birgisson supplerer også med bilder fra Island og relevante historiske gjenstander, med slektstrær, oversikt over de ulike alliansene og hierarkiet i Geirmundveldet. Videre oppgir han drøye tretti sider med kilder, samt at boka er utstyrt med et omfattende noteapparat på hele 582 sluttnoter, som fyller mer enn femti sider i slutten av boka. Her er det med andre ord mer enn nok å ta av for kritiske røster og det er overhodet ingen tvil om at Birgisson har gjort et grundig arbeid, sjøl om en og annen kan være uenig i enkeltslutninger underveis eller hovedkonklusjonen mot slutten.

Periodevis kan boka virke noe tung og repetitiv. Dette er nok fordi Birgisson ofte ramser opp hele argumentasjonsrekka for hver gang han framlegger noe nytt, slik at prosjektet hans skal framstå som mest mulig vanntett. Det er ikke noe galt i det, men når en leser boka i ett, blir det mye av det samme. I tillegg er det naturligvis forskjell på ulike lesere. Ved lesing av denne boka trenger en nødvendigvis ikke noen særskilte bakgrunnskunnskaper, for det aller meste blir grundig forklart. For en som da har bakgrunnskunnskaper, blir boka noe mindre fengende. Teksten bærer også noe preg av at Birgisson ikke har norsk som morsmål. Enkelte setninger er svært oppstylta og hakkete, og noen avsnitt er omstendelige, kanskje til og med unødvendige. Men for all del, boka er interessant og spennende, og det er imponerende at forfatteren har klart å samle sammen all denne informasjonen, pusle fram en mann fra fortida og skrive fram essensen av tid og mennesker. Det er ingen enkel jobb, og jeg har stor respekt for håndverket og ferdighetene til Birgisson.

Jeg skulle likevel ønske at forskeren Birgisson hadde en hakket mer fremtredende rolle, slik at forfatter Birgisson, som skriver inn seg sjøl i verket på en uelegant måte - med ereksjon og det hele - blei luka ut. Vel er dette Birgissons prosjekt og Geirmund er hans stamfar, men noen slike personlige betrakninger er nokså irrelevante for sagaen om Geirmund. Relevant er det derimot at Birgisson har forsøkt seg med oljeproduksjon i hellegroper, og derfor kan fortelle mye om hvordan en slik prosess foregår. Hva måtte til for å sette dette i system og utvinne olje fra sjøpattedyr i stor skala? Hvorfor var dette viktig?

En kan rette mang en kritisk kommentar til boka, og en kan være uenig i noe eller mye. Men det endrer ikke det faktum at boka er forfriskende og solid, at Birgisson skildrer levende, at leseropplevelsen er god og at Geirmund Heljarskinn endelig ytes rettferdighet. Som den største landnåmsmannen på Island skal han ha sin saga. Den er nå skrevet, og sjøl om Birgisson ikke kan skrive om hvordan han lo eller gråt eller hvordan han tedde seg, så har han likevel ytt sin stamfar rettferdighet: Han har gitt han et navn.