torsdag 18. august 2016

Biografi: 1800-tallets kvinner

Bildekilde: Bokelskere
Denne runden av Ingalills biografisirkel er litt spesiell for meg: Det var nemlig jeg som fikk bestemme kategori! Og jeg avgjorde at temaet for augustrunden skulle være "Festlige fruer og friske frøkner", for å sikre at alle deltakere skulle lese om ei dame med bein i nesa. Vi trenger sånne damer, damer som står på og baner vei, ikke bare for seg sjøl, men for oss andre også. Rett og slett fruer med mot og frøkner med tæl! Og det er mange felter å briljere på - politikk, litteratur, kunst, musikk, forskning eller via pionervirksomhet. Og kvinna kan være debattant, deltaker, student, yrkesaktiv eller hjemmeværende, lista kan være lav eller høy. I dagens samfunn er det så mye snålt en kan være opptatt av, at våre formødre har en tendens til å bli litt glemt. Derfor vil jeg løfte dem opp og fram. 

Jeg skulle egentlig lese om Amalie Skram, ei dame med massevis av mot, hauger av talent, friskt språk og en stor litterær produksjon. Men biografien var massiv og tida var knapp, så jeg måtte bytte den ut med noe mer tilgjengelig. Da blei det 1800-tallets kvinner fra 2013 av historiker og forsker Elisabeth Aasen (f. 1935). Jeg har stor respekt for og veldig sans for Aasens kvinnehistoriske verker, der hun presenterer viktige kvinner innafor en bestemt kulturell kontekst, sammenligner dem med andre, likeverdige kvinner og viser fram deres viktigste oppnåelser. Og det er skrivende kvinner hun er mest opptatt av, kvinner som etterlater seg skriftlige arbeider som vi fortsatt kan lese og analysere i dag. Det er Pax forlag som utgir bøkene til Aasen, og de har gitt henne bokbunad og design som står i stil med innholdet.

I denne boka har Aasen fokus på kvinnene som levde og skreiv på 1800-tallet. Det er en stor periode å ta for seg, noe kaotisk er den også, der den trekker med seg opplysningstida inn i romantikken, det er nasjonalromantikk og realisme, industriell revolusjon og modernisme, mange glitrende kvinnehoder og et utall utfordringer for dem å overstige, før de i det hele tatt "slippes løs" i samfunnet. Boka samles derfor omkring punktet stemmerett, og Aasen skildrer de skrivende kvinnenes vei, der de, som representanter for særlig den skolerte delen av den kvinnelige befolkninga, bruker vett og vidd, makt og mot, talent og plikt, hode og hjerte for å oppnå rett til et eget liv, egne følelser, egne tanker, egne penger, egne rettigheter, eget arbeid. Kort sagt: Likeverd. Og bokas undertittel er treffende nok På vei til stemmerett.

Forut for lesinga var jeg skeptisk til disposisjonen i boka, men den viste seg å ikke være så dum. Boka er inndelt i tre hovedbolker, og vi begynner hjemme i Norge, som ved inngangen til 1800-tallet var under den danske trona. Deretter følger et utsyn til Europas kvinner, med hovedvekt på de franske og britiske, før Aasen igjen vender blikket hjemover og følger norske kvinner fram til 1913. Aasen gir leseren en solid historisk og kulturell innledning, før hun går løs på de mest markante kvinnene. Innimellom deres introduksjoner skriver Aasen mer generelt om historia og hvordan dens svingninger påvirker kvinnene. Særlig er hun opptatt av lovgivning som angår kvinner, for eksempel ekteskapslovgivning, kvinnas stilling i samfunnet, kvinnas arbeidsmuligheter og kvinners rett til utdanning. For, et vesentlig premiss for stemmerett og samfunnsdeltakelse, er kunnskap. Først når kvinnene sjøl har gode kunnskaper, får kvinnekampen solide bein å stå på.

I åra 1800-1850 finner vi i Norge viktige navn som Gustava Kielland (1800-1889), Hanna Winsnes (1789-1872), Christiane Koren (1764-1815), Conradine Dunker (1780-1866), Emerentze Munch (1786-1868), Carine Rehbinder (1803-1875) og Camilla Collett (1813-1895). De er ute etter frihet, sjølstendighet og respekt, for eksempel i valg av ektefelle, men også i forhold til sitt valg om å sysselsette seg sjøl, noe som var uhørt og et sterkt normbrudd for embetsstandens kvinner. Kvinner hadde som kjent den største av alle oppgaver: Å vie sitt liv til morsgjerningen og hustrujobben. Ja, det var slik de legitimerte det, karfolka, og mange heiv på et par Bibelreferanser i samme slengen, og glemte å nevne alt det arbeidet som følger med å styre en husholdning på embetsstandsnivå. Det var slik det skulle være: Mannen i arbeid, kvinna hjemme. Det var i alle fall da det var lettest å bestemme over damene.

Noen av disse kvinnene presses derfor inn i fornuftsekteskap, andre får velge mer fritt - det avhenger av foreldrene og oppdragelsen. Noen lever lette liv, der de kan skrive fordi de har tid og kunnskaper, andre lever tunge og arbeidskrevende liv, der skrivinga er en bigeskjeft. Camilla Collett stiller i en tredje gruppe: Hun lever av sin penn. Til felles har de at alle har et høyere nivå av bevissthet rundt kvinnas stilling enn mange andre ved inngangen til 1800-tallet, og de møter tidvis mye motstand på sitt felt.

Deretter svinger vi ut i Europa for å bli kjent med skrivende kvinner som George Sand (1804-1876), Marie d'Agoult (1805-1876), Suzanne Voilquin (1801-1876), Pauline Roland (1805-1852), Flora Tristan (1803-1844), Jane Austen (1775-1817), Harriet Martineau (1802-1876), Elizabeth Gaskell (1810-1865), søstrene Anne (1820-1849), Charlotte (1816-1855) og Emily Brontë (1818-1848), samt George Eliot (1819-1880). Disse introduseres for leseren i fine kapitler illustrert med vakre portrett- og landskapsbilder, og innimellom trekker Aasen historietrådene videre. Hun diskuterer blant annet den politiske utviklinga fra revolusjonen og framover, slaveproblematikken, den industrielle revolusjon samt utviklinga av nye kommunikasjoner. Hun viser også hvordan dette fører til mer reising, enklere og raskere spredning av litteratur og tanker og til slutt flere kvinneyrker.

Og det er et imponerende knippe kvinner Aasen skildrer! George Sand, for eksempel, er ei råtøff dame som skriver så godt at hun blir berømt i sin samtid og anerkjent av skrivende storheter som Victor Hugo (1802-1885), Honoré de Balzac (1799-1850) og Alexandre Dumas (1802-1870). Marie d'Agoult er den intellektuelle kvinna bak det massive historieverket som helt overraskende slo an, Harriet Martineau er den første kvinnelige sosiologen, Elizabeth Gaskell skriver den første arbeiderromanen. Mange av kvinnene reiser over svært store avstander, og de skriver om sine erfaringer i etterkant, enten som ideolog i Afrika (Suzanne Voilquin) eller på jakt etter sin farsarv i Sør-Amerika (Flora Tristan).

Etter utsynet vender vi hjem, med massevis av ideer, historier, intellektuell stimulans og nyanser i bagasjen. Aasen plukker opp der hun slapp, nemlig hos Camilla Collett. Og nå er det tid for den romanen som snur Norge på hodet, nemlig Amtmandens Døttre (1854-55). Mange leste boka på et overfladisk nivå, og var fornøyde, for den unge Sofie følger moras råd og tyr til et fornuftekteskap, hun også. Andre fikk derimot med seg det som pressa under, nemlig at Sofie resignerer, oppgir seg sjøl og sine egne følelser og tanker, og bøyer sin vilje innunder moras - sjøl om hun har funnet sitt livs kjærlighet. Boka er en krass kritikk av embetsstandens elendige oppdragelsesnormer og foreldrenes tvilsomme moral, der vel vitende mødre presser uvitende døtre inn i ulykkelige ekteskap, fordi de sjøl opplevde dette. Slik fanges døtrene i et strevsomt liv som veksler mellom svangerskap og barseltid, stadig på nytt, og mange dør: Først inni seg, seinere fysisk.

Med et rikt utsyn viser Aasen hvordan de nye ideene kommer til og får grubunn i Norge, og hvordan det tematiseres skjønnlitterært av et knippe forfattere - både kvinner og menn. Camilla Collett leder an med sin realistiske tendensroman der hun setter problemer under debatt, og både Henrik Ibsen (1828-1906), Jonas Lie (1833-1908) og Alexander Kielland (1849-1906) med flere følger på utover 1800-tallet. Embetsstanden forsøker å ta avstand fra det hele, men det nytter ikke. Hansken er kasta. Den nye tid er kommet, og gradvis løsnes de stramme bånd. Flere og flere kvinner fra Norge studerer og reiser, og de drar ikke bare til Danmark, men også til Berlin, Paris, Roma. Og hjem igjen bringer de kulturelle impulser fra kontinentet og ny litteratur.

Den siste delen av boka konsentreres om det politiske. Amtmandens Døttre hadde politisk slagkraft, og kvikke kvinner som Aasta Hansteen (1824-1908), Vilhelmine Ullmann (1816-1915), Ragna Nielsen (1845-1924), Cecilie Thoresen (1858-1911) Gina Krog (1847-1916), Anna Rogstad (1854-1938) og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) ville ikke la denne gode muligheten til å rope ut gå fra dem. De klemmer til og samler seg om kvinnesak, økonomisk sjølstendighet, rett til å arbeide, fellesskolen med like fag for gutter og jenter, krav om kvinners rett til utdanning, krav om stemmerett, oppmøte på Stortinget og selve Norsk Kvindesagsforening (NKF, grunnlagt i 1885). Og derifra gikk det radig med flere politiske foreninger for kvinner, arbeiderforeninger for kvinner, sanitetsforeninger, egne tidsskrift for og av kvinner. Og sjøl om kvinnene, som enten var fra den gamle embetsstanden, borgerstanden eller arbeiderklassen, kunne være svært uenige i hva som var viktigst - utdanning, stemmerett, økonomisk sjølstendighet, likhet i ekteskapet, rettigheter for uekte barn eller tilgang til arbeid - trakk de hverandre framover, steg for steg.

Det tok tid før en sterk organisasjon kom på plass, men når vi skriver 1900 er NKF blitt en maktfaktor en må regne med. Og de kloke menn i samtida, ofte Venstremenn med noen rivjern av noen hustruer, skjønner at det er deres plikt som opplyste menn å skulle hjelpe kvinna fram. Spørsmålet om stemmerett blir hyppig debattert fra 1886 og framover. Når 1905 kommer, og det blir snakk om unionsoppløsning, mobiliserer kvinnenettverket råkjapt, og leverer en enorm mengde underskrifter - hele 279 878 kvinner stemmer ja til unionsoppløsninga. Det fører i sin tur en innvilgning av begrensa stemmerett for kvinner noen år etterpå. Anna Rogstad møter på Stortinget som første kvinne i 1911 og rapporterer tilbake til sine fraksjoner. Og i 1913 kommer den endelige belønninga: Stemmeretten.

Elisabeth Aasen loser oss trygt og oversiktlig igjennom en kaotisk kamp der en imponerende ansamling begava, intelligente, utdanna og erfarne kvinner bretter opp ermene og hamler opp med slikt som kvinner ikke skal vite noe om: Politikk, jus, økonomi og sedelighet. De stiller spørsmål ved religion, ekteskapet, oppdragelse, mannens rolle. De ønsker endring. Og de krever reformer i utdanningssystemet, for fattige, for sjuke, for uekte barn. Disse kloke kvinnene hadde mange ivrige støttespillere, og sammen bygde de videre på Camilla Colletts tankegods, og til slutt kunne de gi oss den enorme gaven som stemmerett er. Om ikke det er friskt, så veit ikke jeg!

Om jeg skulle tilføye noe ytterligere for oss i dag, må det være at vi må være bevisste på historia, og skjøtte våre rettigheter slik at våre formødre ville vært stolte. Det betyr at vi bruker stemmeretten vår, og ytringsfriheten, og religionsfriheten, og retten til å bestemme over egen kropp, retten til å inngå ekteskap og til å skille seg, at vi går på skole og skaffer oss kunnskaper og gode jobber, at vi er tro mot vår overbevisning og identitet og ikke lar oss kue. Men med kunnskap og rettigheter kommer også ei plikt: Vi plikter å hjelpe de som ikke har det så godt, vi plikter å informere og opplyse, vi skal si ifra når urett blir begått og vi skal stille opp for andre. Ei utopisk dåm henger kanskje over de siste setningene her, men jeg tror at om alle anstrengte seg for å være sitt beste, gjøre sitt beste, kvinner som menn, så ville vi fått det bedre, alle sammen. Og Camilla Collett ville smilt fornøyd.

8 kommentarer:

  1. Denne vil jeg lese! Likte godt Opplysningstidens kvinner av Aasen, og denne høres minst like interessant ut.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så moro! Den er veldig interessant, og i tillegg er den delikat utforma og pent satt, med masse flotte bilder og et utall inspirerende kvinnebiografier. Fantastisk utgivelse!

      Slett
  2. Helt enig! Vi trenger banebrytende kvinner, og vi trenger å lese om dem, få kunnskap om dem, vite hva de har gjort for oss! I de siste årene har snakk om likestilling vist at mange er historieløse i det at det forfektes en mening om at denslags ikke trengs lengre.

    Jeg har lest Aasens "Kvinners spor i skrift", men det er så lenge siden så jeg har lyst til å lese den igjen. Samt denne om 1800-tallets kvinner :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, så bra at du er enig! Ja, vi trenger sånne damer! Og du har helt rett, det har jeg også lest. Likestilling er blitt avleggs, folk blåser av kjønnskvotering og ser ned på dem som arbeider i for sitt kjønn utradisjonelle yrker. Folk er redde for å være feminister, fordi de tror det setter dem i bås med suffragetter og Ottarmedlemmer. Og det er liksom ingen annen måte å være feminist på. Hvorfor er det flaut å si at en ønsker likeverd?

      Jeg har ikke lest den Aasen-boka du nevner, men vil gjerne! Jeg kan kjøpe den, så kan vi lese sammen?

      Slett
    2. Utrolig synd at feminisme blir sett på slik, merker det stadig når jeg snakker med (spesielt yngre) om dette. Jeg har prentet inn i mine egne barn slik at de skal vite om historien og pionerkvinnene som har gjort det mulig det som vi tar for gitt.

      Ja! Vil gjerne lese den Aasen-boken sammen med deg :)

      Slett
    3. Samme taktikk her! Fortida er viktig, kanskje særlig for oss i så privilegerte land. Det er vesentlig å verdsette det en har av rettigheter og plikter, slik at en ikke sløser det bort. Og det må læres, ja.

      Da skal jeg kjøpe, sier ifra når den er på plass!

      Slett
  3. Men Fernanda da, hvor er hun.
    Jeg ble så hjernevasket etter forrige runde, at jeg nå ikke kan høre om stemmerett uten å tenke på Fernanda.

    Ellers, som vanlig, både lærerrikt og interessant. Jeg undrer meg på hvilket emne Aasen ville samlet 1900-tallets kvinner om. Barmhjertighet, fredsmegling, fortsatt kvinnekamp? Kanskje er i fokuset som forskjellig?

    SvarSlett
    Svar
    1. Fernanda er med, Aasen skriver to-tre sider om henne, og det er et svart-hvitt-foto av henne i boka. Naturligvis er hun viktig! Men Aasen har nok fokuset primært på de reine politiske fraksjonene, og Fernanda, som glir fra politikk til kultur til skole, er kan hende litt vanskelig å sette i bås.

      Interessant spørsmål. Spørs om hun skal samle hele 1900-tallet, eller om hun kan dele opp i før og etter 1945. Jeg ville tro kvinnesaken er ganske annerledes før og etter krigen, som så mye annet. Når gjenoppbygginga er i gang for alvor, er det nok ikke lett å komme noen vei som kvinnesakskvinne. Og så kjøres en rett ut i grøfta med 1950-tallet. Før 1945, derimot, tror jeg står i forlengelse av 1800-tallet. Norske kvinner var nok ganske optimistiske i 1913!

      Slett