lørdag 31. mai 2014

Fagbokoppdatering

Det har rett og slett vært kleint på fagboksida nå i mai. Årsaken er naturligvis lesing til eksamener i to fag - og begge fag baserer seg stort sett på kompendier med utdrag fra ulike fagbøker, artikler fra tidsskrifter og aviser, undersøkelser og analyser samt uferdige forskningsarbeider fra foreleserne. Dermed blir det lite bøker, men likevel godt med det som her på bloggen blir "udokumentert" lesestoff (å legge inn hver eneste artikkel, tekst eller rapport - ofte kollegiale samarbeid mellom tre-fire personer - ville tatt timevis). Og fordi omfanget på dette lesestoffet har vært såpass stort, har lesinga på si blitt tilsvarende liten. Det avspeiles ikke bare i lest faglitteratur og annen relevant pensumlitteratur, men også i lest skjønnlitteratur.

I mai har jeg vært igjennom følgende:
- Barn og barndom i middelalderen av Merete Røskaft

Og det var det, kun ett punkt på lista! Trøsten er at det per i dag er fem dager igjen til siste eksamen, og fra og med 9. juni er det full rulle med masteroppgavearbeidet igjen - hvilket naturligvis inkluderer lesing av ymse fagstoff, og mye anna også. Jeg gleder meg veldig! Inntil videre må jeg repetere alt fra varegjøring til festivalisering, opplevelsesøkonomi og heritageproblematikk, og gjerne hekte kulturteorier på det meste også. Vi får se hva jeg kokkelerer i hop.

Og akkurat nå leser jeg faktisk ikke noe anna enn pensum og Ian McEwan, men jeg ser fram til å komme i gang igjen med:
- Norrøn kulturhistorie av Olav Bø og Olav Høyland
- Soga um Jomsvikingane
- Norrøne fornaldersoger, omsett av Kåre Flokenes
- Norm og praksis i middelaldersamfunnet av Else Mundal og Ingvild Øye (red.)
- Atlantisk dåd og drøm av Asbjørn Aarnes (red.)
- Soga um Finnboge den ramme

Og mye, mye mer er der dette kommer fra. Jeg håper med andre ord på en flott lesemåned denne gangen også!

fredag 30. mai 2014

Intet nytt fra Vestfronten

Bildekilde: Bokelskere
Av og til har jeg leseropplevelser som er så sterke og intense at det er vanskelig å skrive eller snakke om boka i etterkant. Det er som om boka, sjøl om den er ferdiglest, fortsatt ikke er ferdig. Sjøl om det faktisk er mange dager sia, eller uker, sjøl om huet burde ha gjort jobben og faktisk gjør jobben, bearbeider teksten, budskapet, forsøker å ta det hele innover seg. Men på en eller annen måte jeg får det ikke helt til likevel. Et sted i prosessen stopper det opp. Kanskje det blir for mye? Kanskje det er for ille?

Ille, og mer enn det, er det i alle fall i maiboka i Lines lesesirkel, Intet nytt fra Vestfronten (1929) av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque (født Erich Paul Remark, 1898-1970). Det var helt overraskende at akkurat denne boka skulle bli en slik intens leseropplevelse for meg. Ikke er jeg spesielt glad i krigsbøker, og jeg er heller ikke så godt bevandra i tysk litteratur som jeg kanskje burde være. Jeg har naturligvis hørt om både forfatter og bok før, og i en periode i tenåra, da jeg blant anna leste Bjørneboe, prøvde jeg desperat å få tak i ei utgave til odel og eie. Alt jeg fant var noe fillete greier på et antikvariat, og det fikk bli der det stod.

Nå fikk jeg tak i ei fillete utgave fra biblioteket. Og sjeldent har vel bokas ytre utseende og indre tilstand passa bedre til dens faktiske innhold. Min Aventura pocket (Gyldendal) fra 1993 er nesten sønderrevet. Sider ramler ut når de sjøl vil, det er mengder av eselører og flekker, rifter, stempler, pennemerker og en mengde tape. Med forsidas svarte, strenge, uniformslignende bakgrunnsfarge, små symbolske flekker med rødt, hvitt og grønt som er henholdsvis den tyske krigsørna, krigskorset og det anonyme, skyggefulle soldatansiktet, blir boka i seg sjøl mest som en soldat, som etter krigen (lesinga) kommer tilbake som noe annet enn det den var da den dro (fra biblioteket). I alle fall har denne boka blitt noe uendelig anna for meg.

Det er den unge jeg-personen Paul Bäumer som beretter denne nederlagsfortellinga, og hans opplevelser er langt på vei sammenfallende med forfatterens egne. Både Erich Paul Remark og Paul Bäumer er soldater på tysk side under første verdenskrig. Erich innkalles i 1916, Paul melder seg så tidlig som i 1915. Ingen av dem har peiling på hva de går til. Når de ankommer rekruttskolen er de unge og uskyldige, etter ti uker har de lært å gå i takt, bli skjelt ut, feie golvet med tannbørsten, pusse sko, bære tunge sekker, gjøre honnør, kravle i gjørma, gå parademarsj og sikte med geværet. Så kjøres de i kolonne ut til fronten nattestid, de skal avløse, de skal i krig. De har fortsatt ingen peiling på hva de går til. Men når granatene suser, bombene sprenger og mitraljøsene knatrer, begynner de å skjønne at det ikke er leik eller øvelse. Når de ser istykkerskutte kropper ligge blodige og aleine, med umulige vinkler på kroppsdelene og stivna ansiktsuttrykk, blir de stille.

Remarque var "heldig" - han blei skada i Flandern-slaget sommeren 1917 etter halvannen måned ved fronten og lå på lasarettet i over ett år før han blei bra. Da var kapitulasjonen svært nær, og Remarque slapp å dra ut igjen. Men krigsopplevelsene slapp han aldri unna. De skulle kverne og kverne i han i nesten ti år, før han endelig tok motet til seg for å skrive dem ned. Det skulle bare være for hans egen skyld, mest som terapi. Kanskje han, hvis han fikk satt ord på alt han hadde inni seg, ville få fred. Forfatteren lar Paul Bäumer få en litt annen skjebne enn seg sjøl. For eksempel melder Paul seg tidligere, og er mer i krigen i forfatteren. Et stykke uti boka blir Paul skada, og sammen med kompisen Albert Kropp må han være ei stund på et katolsk lasarett. Så blir Paul erklært tjenestedyktig og sendt ut igjen til skyttergravene og sjukdommene og skadene og døden.

Verken Paul eller Erich var aleine og forlatte i militæret. Hele årskullet til forfatteren blei innkalt i 1916, og attenåringene dro i samla flokk fra skole, gård, bygd og by til nærmeste innrulleringssted. Slik er det også for den da 17 år gamle Paul. Han drar sammen med skoleklassen sin. Alle kjenner hverandre, de kommer på samme rekruttskole, i samme kompani, de sover sammen i brakkene om natta og trener sammen i kasernegården om dagen. De drar til fronten sammen. De ligger i skyttergravene og granathullene sammen. Mange ganger drar de til fronten, fjorten dager i strekk med lite søvn og dårlig mat under konstant artilleribeskytning. Mange ganger. Men når de kommer tilbake, består ikke kompaniet av 150 friske unggutter lenger. Kun åtti er igjen. Av de tjue i klassen er en på asyl, fire såra og sju døde. Og etter hvert som Paul forteller og krigen ruller videre, blir de stadig færre.  

Ei klok dame fortalte meg nylig noe hun hadde lest i ei essaysamling av den svenske historikeren Peter Englund. Folk tror det ikke, skriver han, men første verdenskrig tok livet av ni av ti unge gutter i hele ti årskull. Ni av ti. Det er vanskelig, for å ikke si umulig, å virkelig begripe hvor mange mennesker det egentlig er. Det ville for eksempel vært alle de åtte gutta jeg gikk i klasse med på barneskolen. Kun femten av alle de 150 gutta på hele ungdomsskolen ville overlevd, kanskje nesten 25 av gutta på videregående. Og de ville til sammen bare utgjøre en forsvinnende liten brøkdel. For hva? Og for hvem?

I følge soldaten Paul Bäumer og kameratene hans er krigen et resultat av at to land har fornærma hverandre. Et fjell i Tyskland kan vel ikke fornærme et fjell i Frankrike, er det en som sier. To nasjoner har fornærma hverandre, to folk. Kunne de ikke løst det på en annen måte, undrer ungguttene. På hvilken måte gir det mening at vi er her, at vi sloss mot andre unge gutter, at vi dreper, at vi dør? Helst vil de at krigshisserne, ministrene og andre høyt på strå skal fekte mot hverandre, utspille krigen seg i mellom. De kunne heller sett på. Så ville de blitt spart, de og de allerede døde kameratene. Så ville de sluppet å bli bråvoksne, gamle og til slutt umenneskelige. De ville sluppet å leve som dyr, utsulta, ensomme, redde og desperate, dyr som kun handler instinktivt og hiver seg ned når det smeller, som roper ut sin angst med munnen pressa ned mot den blodstenkte jorda, som lytter til raketter og granater, eksplosjoner og skritt, som teller sekunder, skyter og dreper før de sjøl blir drept.

Likevel, og det er kanskje underlig, men desto imponerende godt gjort, er ikke Intet nytt fra Vestfronten en nitrist og deprimerende roman. Når gutta er tilbake i kasernegården eller i brakkene, når de er trygge og får litt bedre mat, er det kort mellom artige påfunn og kjappe replikker, særlig fra Tjaden. De har det moro med det de kan - avluser seg, røyker, drikker og spiller kort, stjæler ei gås, svømmer over på de alliertes side for å hygge seg med noen franske piker, driter ut korporal Himmelstoss, ler av Kat, som alltid finner mat, og forteller hverandre historier fra tida før. Båndet mellom dem er unikt og ubrytelig når de er i brakkene, og i skyttergravene er det kun døden som kan skille dem. De lever når de kan og holder pusten ellers. De kan ikke tillate seg å tenke for mye, for da blir alt så ille. Galgenhumoren holder dem gående, og er høyst nødvendig i ei så alvorlig bok, for leseren også. Ellers ville krigsrealismen tatt helt overtaket og hjemsøkt enhver.

Gradvis tiltar alvoret. Krigen blir verre. Rekruttene er til mer bryderi enn til hjelp, for de kan jo ingenting. Paul og kameratene hans er som veteraner å regne, for de har overlevd mange angrep og er fortsatt med. De hører forskjell på granatene og de ulike rakettene, de ser hvilke våpen som har gjort skade i bakken eller på kroppen. De veit at gassen ligger lengst nederst mot bakken eller i granathullene, og at en må vente med å ta av gassmaska til en har kommet seg opp. De veit hvordan du skal bruke bajonetten, at du må kjøre den opp gjennom buken nedenfra og ta spenntak for å få den ut igjen - den setter seg ofte fast mellom ribbeina. De veit at det er best å bruke den kvasse jordspaden i nærkamp, med ett velretta slag kan du kløyve en hel mann. Og de veit at maten hos de allierte er mye bedre enn i de tyske skyttergravene, så under et stormangrep gjelder det å få med seg så mye corned beef som mulig.

Det blir stadig lenger mellom hver gang gutta får slappe av og le. Stadig er de sultne og utmatta, avløsninga kommer aldri, det fins ikke nok folk. Et lett, godt oppdrag er derfor å bevokte en bebyggelse som er fraflykta på grunn av sterk beskytning. Gutta finner mat - hermetikk og levende griser, ferske grønnsaker og ekte kaffe. Nærmest i ekstase lager de seg en festmiddag i et forlatt hus, og Paul må jevlig dukke for å ikke bli truffet av salvene fra flyene mens han steiker potetlomper. Kanskje er de blitt skjødesløse med sitt eget liv da dette måltidet brått betyr alt. Men etter å ha overlevd så lenge i skyttergravene, hvor nervene er i helspenn hele tida, hvor en aldri får sove, aldri får hvile, har de behov for å avreagere skikkelig, være seg sjøl i den grad de kan og ikke bare anonyme soldater under harde stålhjelmer. Krigskritikken til Remarque, som både er i, mellom og over linjene, er knallhard og kompromissløs.

Jeg opplever at Erich Maria Remarque i denne velformulerte, interessante og forferdelige romanen ikke skildrer vold for å skildre vold aleine. Han velter seg ikke i detaljene, han utbroderer ikke unødig. Han skriver akkurat så mye at det gir leseren levende bilder i hodet, bilder som gjør vondt. Det er den livredde rekrutten som gjør i buksa, den skada, ropende soldaten som de leiter etter i flere dager mens lydene hans stadig blir lavere, det er granatsjokk og rømningsforsøk som ender verre enn tragisk, den franske soldaten som Paul knivstikker i et av uendelig mange granathull, korporal Himmelstoss som pingler ut i sikkerhetsrommet, den blodige ryggen til Haie Westhus og løytnant Bertinck som dør mens han redder kompaniet sitt. Forfatteren skildrer volden fordi det er nødvendig at vi som leser forstår. Forstår hvordan det var å være der, være et ubetydelig menneske, være ingenting, bare en skitten, sulten og redd gutt i våte støvler, fillete jakke og blodig skjorte som med stivfrosne fingre forventes å tilintetgjøre fienden så fort det glimter i det tunge, svarte nattemørket. Bare synd kanonløpene er så sønderslitte at granatene ofte sprenger på tysk side. Bare synd soldatene like ofte dør av sult, sjukdommer og skader som av angrep fra de allierte. Vi må forstå grusomhetene i dette, slik at det ikke gjentar seg.

Romanen er godt komponert, som en sakte nedadgående spiral, som veksler mellom underholdende brakkeliv, mange nervepirrende frontdager og smertefulle skildringer av magre russiske krigsfanger, matmangel, sjukdom og massedød. For eksempel når gjengen ankommer fronten og ser de nylaga kistene som står klare - de er laga til dem. Eller når kirkegården blir beskutt og soldatene befinner seg side om side med lika av sine venner. Det er vondt å lese, og jeg grein mange ganger underveis. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en svært realistisk framstilling av en unggutts møte med krigen og det harde livet som soldat. Boka er også språklig sterk, men tilgjengelig, med et stort ordforråd og et variert vokabular hos soldatene, inkludert kodeveksling, noe som gjør teksten enda mer virkelig.

I tillegg kommer en så tett på Paul at han nærmest blir sprell levende. Den ramme lukta av blod, avføring, svette og råtnende lik slår i mot meg også, og jeg kvier meg for å spise det mugne soldatbrødet som er alt vi har. Tematikken, hendelsene og skildringene er sjølsagt fæle, men Remarque makter å heve blikket fra skyttergravene. Han spør etter ansvar og rettferdighet, etter ideologisk overbevisning, etikk og moral. Hvordan kan en regelrett nedslakting av Europas unge menn legitimeres, rettferdiggjøres? Han påpeker spriket mellom de unge guttas barnlige og ivrige krigsleikforestillinger og de faktiske tilstandene i skyttergravene, mellom hva de lærer på rekruttskolen og hva de faktisk har bruk for i felt. Han etterlyser kritikk og medfølelse, og jeg føler at boka roper: Se hva dere har gjort! Se på oss, hva vi er, hva vi ikke lenger er, hva vi har tapt! Hvem skal vi være sinte på? Til hvem skal vi skrifte? Hvordan skal vi leve nå, etterpå? Men mest av alt åpner han for at alle som ikke deltok i krigshandlingene på tysk side, på tapersida, kan begynne å forstå hva det innebar, hva det kosta. Og han spør, åpent og retorisk på samme tid, om det var verdt det.

Jeg har blitt djupt berørt av boka, og er samtidig veldig fascinert av forfatter Remarque som person, som tok det katolske Maria som mellomnavn allerede i 1922, og som endra etternavnet for å hedre sin døde mor i 1929. Dette mennesket som gjennomlevde den grusomme krigen, som kom ut av den og samtidig ikke, som for alltid var litt ødelagt, som aldri fant ro og som streifa rundt mellom mennesker og land og yrker til sin død, som via livet sitt til å skrive om mennesker som lever med og i krig, mennesker på flukt, illegale mennesker, overflødige mennesker. Hele forfatterskapet hans henger sammen, fra den forsiktige debuten i 1920, til de posthume utgivelsene, den siste i 1994.

Og sjølsagt er berettelsen om hans mest kjente roman nærmest som et eventyr. Den blei skrevet på noen måneder i 1927 og blei først publisert i ei avis i november og desember 1928, før den kom som bok 29. januar 1929. På de tre første månedene solgte Im Westen nichts Neues over 600.000 eksemplarer, og før året var omme, var millionen nådd. I tillegg solgte den samme år en million eksemplarer fordelt på 22 ulike språk verden over, deriblant dansk. I 1932 blei boka oversatt til sitt 29. språk, og flere fulgte. Den første norske oversettelsen kom ikke før i 1955. Filmen derimot, kom lynraskt allerede i 1930, og regissøren kunne innkassere to Oscarstatuetter for innsatsen. Og nå i dag har boka solgt i åtte millioner eksemplarer verden over og regnes som en av de viktigste moderne klassikerne i Europa.

Det er sjelden et verk får bli så viktig, og ikke bare for et årskull eller to eller ti, men for en hel generasjon. Under Nazi-Tyskland blei boka ulovlig og brent i hopetall, men sirkulerte godt under bordet, og den blei naturligvis mer enn tilgjengelig etter at andre verdenskrig var over. Opp igjennom resepsjonshistoria har både krigshissere og pasifister gjort krav på sine ulike tolkninger, men det er sistenevnte som til slutt trakk det lengste strået, mest på grunn av Remarques lille innledning: "Denne boken skal hverken være en anklage eller en bekjennelse. Den er bare ment som et forsøk på å berette om en generasjon som ble ødelagt av krigen - på tross av at den unnslapp granatene." Den eneste boka som har solgt mer enn Remarques roman i Tyskland, er Bibelen. Romanen, som på mange måter er en dannelsesroman, er rett og slett definerende, både for epoken mellom 1914 og 1940, og for menneskene - deriblant Erich Maria Remarque sjøl, den militante pasifisten.

mandag 26. mai 2014

Eksamensstille

Det er litt stille her på bloggen om dagen. Men det betyr virkelig ikke at jeg ikke leser eller skriver, snarere tvert i mot. Jeg er svært så opptatt med eksamensforberedelsene og har de siste to ukene skrevet ut tre kulepenner og en gelépenn, jeg har nesten konstant vondt i tommelen og har hittil hatt skrivekrampe to ganger. Men nå er det snart slutt på alt sånt, for avslutninga på semster nummer to av mastergraden nærmer seg veldig. Min første eksamen er i morra, og den neste følger på om ei drøy uke. Så det gjelder å henge i, holde fokus og holde seg langt unna bakterier og virus ei lita stund til (såkalt nullnusspolitikk).

Men det er ikke sånn at jeg bare leser om barnearbeid og barneoppdragelse, skole, straff, vaksiner, handlingsbåren kunnskap, profesjonsstudier og fenomenologi, eller kulturarv, festivalisering, varegjøring og kulturøkonomi, sjøl om det naturligvis tar utrolig lang tid, en god dose tålmodighet og mye krefter. Jeg har også lest Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde, kosa meg med Kvitebjørnen av Rasmus Løland (som strengt tatt var pensum, men som samtidig var en kjærkommen avveksling fra nettopp pensum), er snart ferdig med Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque som ikke akkurat er ei kosebok, jeg har lest en drøss barnebøker for småtten, og har med meg både Karen Blixen og Jon Fosse i kofferten når jeg nå legger ut på den første eksamensturen for dette semesteret. Og jeg forventer å ha begynt på minst en av dem når jeg sitter på toget hjem igjen.

Men inntil videre kommer det nok til å være litt rolig her. Om to uker, når vi allerede er greit inne i juni og sommerværet har kommet for fullt, får nok pipa en annen lyd. Tror jeg. Leselista sier i alle fall så, og på skrivelista er det jammen også noen punkter. Men først skal jeg altså avlegge eksamen. Til alle dere i lignende situasjon ønsker jeg lykke til - og god leseuke til alle sammen!

onsdag 21. mai 2014

Nobelprisen, 1910

I 1910 blir den tiende Nobelprisen i litteratur delt ut. Svenska Akademien har da holdt på jevnt og trutt sia 1900, med første utdeling i 1901. Hele veien har deres sekretær vært Carl David af Wirsén (1842-1912). De Aderton, som de også kalles, etter de nummererte stolene de velges inn til og besitter til sin død, har nå opparbeida seg ei brei, solid og god oversikt over europeisk samtidslitteratur. De er også blitt ganske drevne i sin håndtering av de aktuelle kandidatene og kåringa av en verdig vinner. Det begynner med at alle innkomne forslag må tas på alvor, med mindre det er feil i nominasjonen som gjør den ugyldig, og videre må alle kandidater leses. Helst skal de sittende, profesjonelle fagfolka lese hele eller nesten hele produksjonen til den aktuelle kandidaten før de kan uttale seg om hvorvidt vedkommende kan innstilles til prisen eller ikke. Men av og til er det umulig, for eksempel ved innkomne forslag på kandidater som skriver på fremmede, uoversatte språk. Profesjonell lesing og vurdering er et premiss for prisen. Men innimellom hjelper det ikke hvor mye en har lest eller ikke lest. Kampen om hvem som skal innstilles og hvem som skal gå av med den endelige seieren kan noen ganger være beinhard.

De nominerte i 1910 var:

4. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
8. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
4. Marcelino Menéndez y Pelayo (1856-1912), spansk forfatter og litteraturhistoriker
1. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
2. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
1. Paul Heyse (1830-1914), tysk forfatter
4. Maurice Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
1. Gustav Warneck (1834-1910), tysk teolog
2. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
1. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
3. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
6. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor
1. Molly E. Seawell (1860-1916), amerikansk forfatter
1. Wilhelm Benignus (1861-1930), amerikansk poet
2. Ernest Lavisse (1842-1922), fransk historiker
1. William D. Howells (1837-1920), amerikansk forfatter
2. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
2. Francesco d'Ovidio (1849-1925), italiensk filolog
1. Andrew Lang (1844-1912), britisk etnolog og religionshistoriker
1. Marie von Ebner-Eschenbach (1830-1916), tysk forfatter
1. Édouard Rod (1857-1910), fransk-sveitsisk forfatter
2. Martin Greif (1839-1911), tysk poet
1. Robert Bridges (1844-1930), britisk forfatter og fysiker
6. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
1. Alfred Fouillée (1838-1912), fransk filosof

I 1910 var det 27 nominerte fordelt på 25 unike kandidater. Som en kan se av lista, har det nå foregått en nokså dramatisk utskiftning blant de aktuelle forfatterne. I 1909 var det faktisk sju førstegangsnominerte, denne gangen er det hele tolv, i tillegg til at flere av gjengangerne på lista mangler. Noen har falt fra, andre har kanskje ikke nådd helt opp. Jeg tror at et favorittstempel i nobelprissammenheng kan være litt skummelt. "Alle" tar det for gitt at du blir nominert (av noen andre), og plutselig er du ikke nominert i det hele tatt. Du blir glemt fordi du er så godt huska på.

På 1910-lista er det få som har vært med lenge og kanskje derfor mange som er glemt? Britiske John Morley leder an og er nominert for åttende gang, mens italienske Fogazzaro og danske Brandes begge har vært med seks ganger før. Men er det egentlig en fordel, eller en ulempe, å være listetraver? Er det slik at de som har vært nominert flest ganger ligger bedre an til å få prisen? Eller kan den like greit gå til en førstegangsnominert, og hvordan legitimeres i så fall det overfor de andre? Det er relativt høy snittalder på kandidatene dette året også, hele 18 av 25 nominerte er født i 1850 eller før. Det betyr at de blir 60 år i løpet av nominasjonsåret. Kan en da tolke det slik at litteraturprisen blir gitt for "lang og tro tjeneste"? Utdelinga til Rudyard Kipling i 1907 sier det motsatte (han var 42 år), mens Theodor Mommsen, som mottok prisen i 1902, støtter teorien (85 år). Foreløpig er ikke prisen delt ut mange nok ganger til at jeg kan avgjøre med hundre prosents sikkerhet om teorien holder vann. Men prismottakerne er som regel "godt voksne" og snittalderen så langt er 64,9 år.

Så til denne rundens spørsmål:
1. Hvor mange kvinner er det på årets liste, og hva heter de?
2. Hvilket land, sett ut ifra kandidatenes nasjonalitet, ligger best an til å vinne denne runden?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris for året 1910?

For tidligere Nobel-innlegg, se her.

søndag 18. mai 2014

Favorittforfattere: Æ, Ø, Å

Det er tid for det siste hovedinnlegget i denne gjennomgangen av favorittforfattere. Jeg har holdt på med prosjektet sia mars 2012 og ser fram til å endelig komme i mål med det hele. Nå mot slutten har det nemlig blitt vanskeligere fra måned til måned og fra bokstav til bokstav å kåre en favoritt. Det er dels på grunn av min egen tvangsaktige vane med å alltid begynne på A i butikkene, ha utålmodig følge og som en konsekvens eie få bøker av forfattere med navn på bokstaver etter T, dels på grunn av at de etterfølgende bokstavene er mindre vanlige i befolkninga og dermed også mindre vanlige blant forfattere. Men nå er det dags, som det heter, og her vil jeg presentere mine favoritter på Æ, Ø og Å.

Eller, det var kanskje å ta i litt. Grunnen til at dette også er blitt et samleinnlegg, er jo fordi jeg ikke har funnet så mange aktuelle kandidater. Klart de fins! Men sjøl her i Norden er de ikke uhorvelig mange, disse med navn på Æ, Ø og Å. Ta fornavn på Æ, for eksempel. Hvor mange kommer du på i farta? Ingen forfattere, i alle fall. Og utafor Norden fins de som kjent knapt. Mange av forfatternavna jeg har vært innom i tankene er helt ok, men få er noe mer. Ingen får favorittstatus sånn umiddelbart. Til det har jeg lest for lite av de aktuelle kandidatene. Med andre ord: her er de forfatterne som er litt mer enn ok, ja, faktisk ganske gode.

Æ
Æ er en eksepsjonelt underlig bokstav, og må regnes som sjelden både som første bokstav i fornavn samt i forfattersammenheng (Ævar, Æsa og Ægir, noen?). Jeg har vridd hjernen til den minner om en oppvridd klut, men har likevel ikke noen gode døme. Derfor gjør jeg kort prosess og erklærer Æsop (som også kan skrives Esop eller Aesop) som mitt eneste og beste eksempel. Dyrefabelkongen, altså. Og han trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, død som han er og det for innmari lenge sida. Men fablene lever videre, og de har jeg lest på forskjellige stadier opp igjennom oppveksta. Nå er det riktig nok lenge sida, så jeg får vel snart børste støv av han igjen. Inntil da mottar jeg gjerne tips om andre forfattere med navn på Æ, hvis du mot all formodning veit om noen.

Ø
Mange tenker vel umiddelbart på Hanne Ørstavik her, ei dame jeg har forskrekkelig lite til overs for - men det er kun dømt ut ifra et par bøker, underlig hårsveis, nevrotisk nærvær og svært tvilsom oppførsel i media - så det er muligens litt for overfladisk. Uansett: hun er ekskludert fra det gode selskap, som heller inkluderer Tordis Ørjasæter, som kanskje er mest kjent for sine biografier, barne- og ungdomsbokforfatter Øistein Hølleland som også har skrevet ei fin bok om kaptein Cook, de smårare skriveøvelsene til Gunnhild Øyehaug i Knutar og naturligvis Ponduspappa Frode Øverli. Jeg har nemlig verken lest Finn Øglænd, Einar Økland eller Morten Øen, og Wenche Øyen er, såvidt jeg veit, kun illustratør.

Å
Mer fart er det da på alfabetets siste bokstav, Å. Tilbøyeligheter mot Selma Lønning Aarø og Knut Olav Åmås avfeies raskt, mens Aasne Linnestås sympatiske prosjekter passerer såvidt. Inne i varmen er også Åsa Linderborg og den utrolig stilige, alltid velformulerte og kloke essayisten Solveig Aareskjold, kvinneforsker og historiker Elisabeth Aasen, som med sine kulturhistoriske verker alltid begeistrer og opplyser (nybrottsarbeid, sier noen), og til slutt hennes etternavnbror og hele Norges språkgeni, Ivar Aasen. Landsmålet han skapte prøvde han hyppig ut sjøl, blant anna i den vakre diktsyklusen Symra fra 1863, som passer veldig godt nå i disse så smått nasjonalromantiske og festglade 17. mai- og Grunnlovsjubileumstider. Millom bakkar og berg, sier jeg bare.

Om noen skal krones foran disse fine andre, blir det de to siste: Ivar Aasen og Elisabeth Aasen. Ingenting slår en god, gammel fagidiot med stålkontroll, vidd og formidlingstalent.

Hvem er dine favoritter på Æ, Ø, Å?
Jeg har stort sett ramsa opp de forfatterne jeg kunne finne i dette innlegget, så om du har noen andre favoritter, vil jeg gjerne vite om det. Kanskje det er en forfatter jeg har glemt, ignorert eller aldri har hørt om? Kanskje du kan gi meg et knakende godt forfattertips nå som det nærmer seg sommerferie? Eller kanskje det ikke fins flere kandidater?

Fortsatt god feiring til alle patrioter!

lørdag 17. mai 2014

Gratulerer med dagen!


Ved Rondane

No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom såg.
Og same vind den heite panna svalar:
Og gullet ligg på snø som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda.
Det strøymer på meg så eg knapt kan anda.

Ja livet strøymer på meg, som det strøymde
når under snø eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no, som før eg alltid drøymde
når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid, som før eg gløymde
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa
når soli heim til natti vil meg lysa.

Alt er som før. Men det er meir forklåra,
så dagsens ljos meg synest meire bjart,
og det som beit og skar meg, så det såra,
det gjerer sjølve skuggen mindre svart.
Sjølv det som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
Det same hjarta er som eldre bankar.

Og kvar ein stein eg som ein kjenning finner:
for slik var den eg flaug ikring som gut.
Som var det kjempor, spør eg kven som vinner
av den og denne andre høge nut.
Alt minner meg. Det minner, og det minner
til soli bort i snøen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg eingong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.


Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), frå Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861).

tirsdag 13. mai 2014

Bokhyllelesing: Oscar Wilde

Bildekilde: Kagge forlag
Forrige uke var det tredje runde i Bjørgs lesesirkel, og av datoen på dette innlegget kan du nå se at jeg som vanlig ligger litt etter skjema. Med sjukdom i heimen, sporadisk jobbing med masteroppgava, eksamensforberedelser, bunadsprøving, allergi og mye anna, tar det tid å komme i mål med bøker av ymse slag, også sjølvvalgt skjønnlitteratur. Men nå er jeg etter mye om og men igjennom Bildet av Dorian Gray (1890-91) av for tredje gang så langt i livet. Og oss bokidioter i mellom kan jeg også avsløre at dette er den tredje utgaven jeg har lest, og at jeg eier den i intet mindre enn fem ulike formater: en falma, engelsk skoleutgave fra tida på videregående, ei gammal norsk pocketbok som falt fra hverandre allerede da jeg var på side 27 (Gyldendal kan vennligst begynne å trykke i Norge igjen), en norsk klassikerutgivelse fra Kagge som jeg nå har lest, en nydelig engelsk CL-utgave med gullsnitt, og til slutt på lyd, med musikk av Minor Majority.  

Men nok tørrprat og bokstavelig talt til verket: Bildet av Dorian Gray av den velkjente irske forfatteren Oscar Fingal O'Flahertie Wills Wilde (1854-1900), bedre kjent som Oscar Wilde, er en av de mest interessante romanene jeg har lest. Først og fremst fordi den er så kompleks. Boka er veldig annerledes fra andre bøker i sin samtid, samtidig som den befinner seg tett på vår verden og foregår i London, og slik sett er lett å relatere seg til. Det som gjør den spesiell er at den er eksperimentell og tradisjonell, både poetisk og dramatisk, spennende og morsom, vulgær og intellektuell, og at disse kontrastene utgjør en stor del av verkets handling og poeng. Likevel er boka skapt rundt ett motiv, nemlig det faktiske bildet av Dorian Gray, som figurerer nesten som en egen person i boka, og basert på kun én idé. Men denne ene ideen er utrolig godt uttenkt, og det hele er fullført uten at det blir det minste enspora.

For de av dere som ikke er så bevandra i europeiske klassikere, som er denne rundens tema hos Bjørg, kan jeg informere om at Bildet av Dorian Gray så absolutt er nettopp det. Kortromanen, som først kom på trykk i et britisk månedsmagasin sommeren 1890 for å deretter bli utgitt som bok året etter, og da som en betydelig lengre tekst, tar nemlig i bruk et av litteraturhistorias mest kjente motiver: Faust. Hovedhandlinga i boka er at den tjue år gamle, vakre og privilegerte overklassesnobben Dorian Gray bortimot forelsker seg i et nylaga, nydelig maleri av han sjøl. Kunstnervennen Basil Hallward har akkurat tatt de siste penselstrøka, malinga er ikke en gang tørr. Men bildet er så fullkomment. Håret skinner som gull, huden er plettfri, øynene har glans. Dorian oppdager for alvor sin egen skjønnhet. Og i et lite øyeblikk farer en tanke gjennom hodet: Om han bare kunne forbli nettopp slik resten av livet! Om bare det var maleriet som skulle eldes -. Han ville gitt sin sjel for akkurat det!

Uten at dette ønsket på noe vis formaliseres gjennom en "kontrakt" med djevelen eller hans representant, går det troll i ord og ønsket realiseres. Og prisen er intet mindre enn Dorians sjel, som inntil da har vært uskyldig og uplettet. Resten av romanen utspiller seg i spennet mellom kontrastene ytre og indre, livet og kunsten, moralsk forfall og overfladisk skjønnhet, virkelig liv og skjult liv, løgn og sannhet. Portrettet av Dorian Gray speiler den virkelige sjelen hans, Dorian Gray sjøl er det statiske bildet der ingenting synes, verken kjærlighet eller hat, erfaringer eller alderdom, ingenting annet enn plettfri skjønnhet. Og Dorian oppdager at hans nydelige ytre åpner dører, mens hans avstumpa indre ikke har noe problem med å lukke dem.  

Vi følger Dorian Grays vei gjennom tjue kapitler av varierende lengde. Kunstneren Basil Hallward forener Dorian Gray og lord Henry Wotton allerede i kapittel to, et møte som skal vise seg å bli skjebnesvangert for Dorian. Harry, som den feterte lorden oftest blir kalt, er nemlig helt uten skrupler. Samvittighet eier han ikke, og han mener at mennesket ikke har noen sjel, bare kunsten har det. Han ofrer alt for et godt epigram, snakker rett fra levra og har via sin fornemme tid til å studere alle andre. Der Hallward er oppriktig glad i Dorian Gray og er redd for hvordan den brutale omverdenen, og Harry, vil besmitte han, omtaler Harry han som en ung Adonis. Han er interessert i skjønnhet nærmest som et overfladisk betalingsmiddel, og vil gjerne se hvor langt Dorian kan komme. Harry blir på sett og vis Dorians læremester, som fôrer han med bøker, artikler, inntrykk og tanker, og som også gjerne tolker og drøvtygger det hele for han. Fra å være Basils muse blir Dorian Harrys protesjé.

Men på et punkt begynner Dorian av rein kjedsomhet å bevege seg utafor sosietetens hovedområde, og ender opp i den skitne, fattige og vulgære delen av 1800-tallets London. Der forelsker han seg i en nydelig, ung skuespiller som heter Sybil Vane. Hun er bare 17 år, men spiller helt fantastisk i de største rollene som er skrevet. Kveld etter kveld søker Dorian seg dit, mens Harry klager på hvor han blir av. Etter en drøy måned forlover han seg med den unge skuespilleren, og tar med seg Harry og Basil i teatret neste kveld. Han vil vise fram sin hjertens utkårede! Men denne kvelden spiller Sibyl forferdelig dårlig. De to andre går underveis, mens Dorian lider seg gjennom de timene stykket varer. Når han så møter en lykkelig Sybil bak scenen, er han iskald mot henne, og bryter både forlovelse og forbindelse. Hun har ødelagt hans kjærlighet, hun er han ikke lenger verdig.

Med nesa i sky vandrer Dorian Gray av sted. Etter mange timers nattevandring kommer han hjem, bare for å oppdage at det vakre maleriet har endra seg: det har fått et stygt drag ved den unge munnen, og det ser nesten ondt ut. Han setter et skjermbrett foran, slik at han skal slippe å se på det. Seinere flytter han det opp til et avstengt rom på loftet. Men ute av syne, ute av sinn er bare delvis sant i denne sammenhengen. Dorian er ofte på loftet for å beskue portrettet. Han nyter sin egen ungdommelighet mer enn noensinne, og ler mot maleriet som mister glans og gull. Og slik lever han i tjue år. Han får alt han vil ha, er tilbedt av både kvinner og menn, lever ødselt og luksuriøst. Basil forsøker av og til å få han inn på den rette sti, men til ingen nytte. Harry tilber Dorians skjønnhet med smittende kynisme. Og Dorian blir en sagnomsust herremann, etter hvert er han direkte berykta i sosieteten. Men skjønnheten får brått en bitter ettersmak når folk ikke lenger vil prate med, se på eller være i nærheten av Dorian Gray. De forlater rommet, huset, festen, og det verserer ville rykter om yndlingens livvstil. Sannheten kommer langsomt fram, og når det hele går opp for Dorian Gray, har Oscar Wilde stramma nettet omkring den unge Adonis så tett at det er umulig å slippe ut.

På mange måter er romanen et langt eventyr, som fint føyer seg inn i Wildes øvrige produksjon, som blant anna består av eventyrsamlinger for både barn og voksne (fra 1888 og 1892). Den rasjonelle leser veit jo at hovedhandlinga i boka er umulig, slikt går rett og slett ikke an, men det er uhyre interessant å lese om det likevel - i dag kanskje mer enn noensinne. Slik sett både speiler og kritiserer boka en grell samtid, og ettertid. For hva skjer når det ytre er alt? På Wildes tid kunne en pudre, sminke og kle seg opp, nappe hår og bruke hatter, slanke, mosjonere, drikke avkok og innta ymse ekstrakter - datidas måter å bevare ungdommen på. I dag kan vi legge til korrigeringer, laserbehandlinger, drastiske operasjoner og injiseringer, kurer, detox og tarmskylling, bare for å nevne noe. Det verste ved å bli eldre, er ungdommen, sier Harry, men ikke en gang han, som tilber Dorian Gray og ungdommens glans, kunne sett for seg hvilke tilstander som ville råde i dag. Forfengelighet, som ikke akkurat var en gresk dygd, er blitt legitimt, faktisk såpass stuereint at vi ikke bare får det i blader og i bøker, men også på tv. Vi har Prosjekt perfekt med Ida Fladen i den ene enden, og Oscar Wilde med Bildet av Dorian Gray i den andre. Det interessante er naturligvis at resultatene ikke ligger så langt fra hverandre som en skulle tro.

Nei, Bildet av Dorian Gray er kanskje heller en vond, grusom spådom som blir sann, en utforskning av menneskets sinn og sjel, et skrekkens eksempel på hva en ikke skal gjøre. Ja, for akkurat den advarselen er ganske tydelig boka igjennom - bildet i seg sjøl er et vitne på hva som egentlig foregår. Og for hva eller hvem, undrer jeg, og til slutt Dorian også. Fordi Dorian hadde lyst? Fordi Harry bestemte? Nei, ikke egentlig. Rett og slett bare fordi det var mulig. Det var mulig å opptre sjofelt og komme unna med det. Det var mulig å være en avviker, en misbruker, en voldsmann, og ikke bli anklaga for noe. Det var mulig å gjemme seg, ikles masker, være en annen. Det var mulig å leve et dobbeltliv.  

Og dette dobbeltlivet var nok Oscar Wilde nokså tidlig rimelig god på. Om han var homofil eller bifil får de lærde strides, jeg er ikke så interessert i det. Men det at han gifter seg, er et faktum. To sønner blir det også, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Men sjøl om ekteparet holder sammen, og kanskje også er oppriktig glad i hverandre, er det andre mennesker Wilde søker til, er sammen med, bruker penger på og elsker, i begge betydninger. Men alle som kjenner til historia om Oscar Wilde, veit at det ikke går i lengden. Og denne boka blir faktisk brukt som bevis på forfatterens uetiske livsførsel under rettssaken i 1895.

Det gjør at det blir enda vanskeligere å ikke lese boka, eller i alle fall deler av boka, på en historisk-biografisk måte. Men etter denne gjennomlesinga ser jeg at det fins trekk av Oscar Wilde i alle de viktige mannspersonene i boka, uansett om det er tilsikta eller ikke. For eksempel i den hardtarbeidende kunstneren Basil Hallward. Wilde var også svært flittig og hadde en enorm produksjon som debattant og journalist i flere aviser, i tillegg til at han publiserte diktsamlinger, fortellinger, eventyr, dramatikk og denne romanen. Han hadde flere foredragsturneer om estetikk, blant anna i USA, Frankrike og England. Basil Hallward er den moralske rettesnora i romanen, han er tvers igjennom god og edel og en representant for det gode, kanskje slik Oscar Wilde også visste han burde være, kunne være, ville være?

Så er det Dorian Gray, unggutten som lever ut alle sine fantasier og lyster, helt uten å tenke på samfunnets lover og regler, overklassens normer og konvensjoner og sin egen, eller andres, etikk og moral. I dette ligger også implisitt en seksuell frigjøring, som uten tvil må ha vært forlokkende for Wilde, som stadig måtte skjule seg og sitt, i alle fall til en viss grad. I tillegg er Dorian svært vakker, og en kan derfor si at han er en representant for det skjønne. Historia vil ha det til at den litterære figuren Dorian Gray er meisla over en av Wildes egne yndlinger, men det vites ikke med sikkerhet. Også Dorians forfengelighet, sjølbevissthet og arroganse har noe miskjennelig wildesk over seg, så sannheten nok er en kombinasjon.

Til slutt er det lord Henry Wotton, eller Harry, det nærmeste denne boka kommer en djevels skikkelse, som trekker Dorian ut på galeien med fristelser og humor, sine mange treffende epigrammer, et tematisk spenn i samtalene fra overflate til erkjennelse, givende diskusjoner om kunst og levde erfaringer. Han er svært intelligent, vittig og skarp, men er også blind for konsekvenser - når den lite verdsatte kona hans helt overraskende forlater han til fordel for en annen mann, savner han henne veldig. Huset er jo så stille, og sjøl om ekteskapet kanskje mest er en dårlig vane, er det like fullt en vane. På mange måter kunne nok Oscar Wilde sjøl framstå litt som Harry for sine yngre guttekjærester. Men denne blandinga av veiledning og villedning ovenfor Dorian blir fatal, for når Dorian fratas sin sjel, mister han også til en viss grad følelsen av rett og galt, godt og ondt. Paradokset her er jo at Harry svært ofte sier det som er sant, og slik sett er en representant for det gode, men sannhetene blir tolka og anvendt feil.

Idealene det skjønne, det sanne og det gode er her samla i ei bok - nesten i en og samme person også. Er det kanskje for mye forlangt? Legges lista alt for høyt? Når er vi gode nok, sanne nok, skjønne nok? Teller det hvis vi bare poserer, eller må det være indre også? Dette er bare noen spørsmål som kan stilles til verket, til forfatteren og til Wildes samtid - ikke minst etter den dårlige behandlinga han får under rettssaken og i fengselet. Og dette er en av mange fordeler med Bildet av Dorian Gray: En kan stadig finne en ny vei inn til verkets kjerne. Trekke nye linjer, prøve ulike perspektiver, tolke motivet, handlingene, personene, speile vår egen samtid og oss sjøl. I tillegg er boka en språklig drøm, uhyre presis, finstemt og skildrende, proppfull med adjektiver, farger og stemninger. Og det er luksuriøst hele veien, fra gobelinet, porselenet og ringene til bilderammene og livet som leves.

Det ekstravagante er særlig tydelig i kapittel 11, hvor Dorians tjue år skildres som ei reise blant juveler og parfymer, historie, klassisk musikk og (u)dannende litteratur. Bildet er hans samvittighet, utseendet hans middel. Men hans mål? Veldig uvisst. Og det er vel det som til slutt slår Dorian Gray også, når han spør seg om hvor langt han er kommet, hvem han var og hvem han har blitt. Han liker ikke svaret og skylder på portrettet av seg sjøl. I malerkunsten til Hallward finner han altså roten til alt ondt personifisert som nettopp Dorian Gray. Ansvarsfraskrivelsen fungerer heldigvis bare midlertidig. Som individ stilles han likevel til slutt til ansvar. Bare synd at erkjennelsen i Dorian Grays tilfelle kommer for seint.

Det er vanskelig å avrunde et innlegg om ei så imponerende bok, så jeg tror jeg må ty til selve verket. På side 285-286 skildres en av mange diskusjoner mellom Harry og Dorian. Dorian benytter seg av Shakespeare, og sier om seg sjøl: Er du et maleri av sorgen / et ansikt uten hjerte. Men han vinner ikke gehør hos Harry. Dorian, som er så vakker og som har det perfekte liv, hvordan kan han ha noen problemer? Harry parerer med et passende Bibelsitat som i grunn oppsummerer hele boka: Hva gagner det et menneske om han vinner hele den verden, men tar skade på sin sjel? Så lett, og så vanskelig, kan det altså sies.

torsdag 8. mai 2014

Ei kvinnelinje i norsk litteratur

Lesinga av romanen Alberte og Jakob (1926) i slutten av april ga meg mange nye tanker, men også noen gamle. Forfatter Cora Sandel (1880-1974) bruker og skildrer nemlig flere etter hvert svært velkjente og velbrukte litterære temaer, og det blir lettere, jo mer en leser, å gjenkjenne disse temaene, presentasjonen og diskusjonen av dem - og ikke minst tankene som ligger bak - og deretter sammenligne dem, se hvordan de beveger seg i litteraturen, dukker ned og opp igjen. Eller kanskje de aldri egentlig forsvinner?

Mamma bruker ofte ei elv som et bilde på litteraturen. I ei elv er det nødvendigvis vann, som vi alle veit, men det er aldri det samme vannet som renner forbi den store steinen, den velta trestammen eller den vårgrønne gresstusten. Det er en kontinuerlig bevegelse, konstant fornyelse. Og under overflata, som kan være blank og stille, bevende, krusende, brusende, buldrende, sprutende, larmende - alt etter som vi befinner oss ved en rolig kulp, et stryk eller et fossefall - er det alltid strømninger vi ikke umiddelbart legger merke til. De kan være svake, nærmest usynlige langt nede i dypet, eller utrolig sterke - alle som har sett et blads ferd på ei elv veit hva jeg mener. Bladet kan seile lett av sted, plutselig fare av gårde, stoppe opp, suse av sted igjen, stanse helt (det er her vi må dytte med en pinne), for å brått befinne seg i en virvel. Er virvelen sterk nok, trekkes hele bladet inn mot sentrum og ned.

Og slik er det i stor grad med litteraturen også, for eksempel i forhold til hvor ofte ulike sjangre, figurer eller motiver blir populære og hvor ofte forskjellige temaer tas opp og behandles. Hovedstrømmene trekker med seg forfattere og lesere, og noen ganger går det urovekkende friksjonsfritt. Det blir moderne, kanskje til og med et fenomen - her kan en assosiere både til vampyrer og Knausgård. Men under overflata lurer andre strømmer som helt uventa kan gjøre seg gjeldende og sende oss langt avsted - noe som skjer både konkret og abstrakt i for eksempel en god historisk roman. Og et blad som går under i en minimalstrøm, kan gjenoppstå der en minst venter det, som et litterært motiv eller tema.

Bildekilde: Gyldendal
På mange måter er det naturlig å begynne med pioneren Camilla Collett (1813-1895). Hennes verk Amtmandens Døttre fra 1854-55, langt på vei en sjølbiografisk utviklingsroman, tematiserer i aller høyeste grad den historisk samtidige ungjentas problemer i forhold til utviklinga av en egen identitet, eller egenutvikling og identitet. Hovedpersonen Sofie opplever et massivt press, særlig fra mora, om at hun, som embetsstandsdatter, må gifte seg med en passende mann. Men hvordan kan Sofie gi sitt ja til en mann hun ikke kjenner når hun nesten ikke kjenner seg sjøl og ikke veit hva hun vil ha? Vil hun ha Kold eller Brandt? Mora hjelper henne ikke. Alle spørsmål Sofie sitter inne med blir avfeid, og hun gis verken tid eller ro til å kjenne eller tenke tenke etter. Og til slutt tør hun ikke spørre mer. Men hun observerer sine eldre søstre og andre bekjente, og ser hvordan kvinne etter kvinne fanges i kjærlighetsløse pliktekteskap som er arrangert og kommandert av foreldrene. Og Sofie steiler mot tanken, en slik skjebne er ikke noe hun ønsker for seg sjøl! Men piker av embetsstanden skulle helst ikke tenke, de fikk liten eller ingen utdanning, de skulle ikles fedrenes oppfatninger og mødrenes roller og dannes i støpeskjeen innenfra og ut. Huslige sysler, ja, men ellers bare plikt og gjøren. Kvinnas lodd er å tåle, bære, lide, tie, skriver Collett, og det er den fullstendigste oppgivelse av selvet.

Bildekilde: Gyldendal
Vi går fra midten av 1850-tallet og realismens inntog i Norge, til slutten av århundret. Vi befinner oss fortsatt i embetsstanden, men langt lenger nord. Cora Sandels Alberte bor i en by som minner om Tromsø, men menneskene kunne like gjerne vært tatt fra Colletts roman. Det er fortsatt fasaden som er alt, og det er mye prestisje knytta til døtrene, som sjølsagt skal giftes bort med brask og bram til et godt parti. Men det er ikke så lett når en heter Alberte og vokser opp hos sorenskriver Selmer med frue, stadig er keitete og mager og ikke har noen friere, men ofte kjenner på det skammelige ved å være fattigfornem. Alberte er av embetsstanden, men ikke rik nok, pen nok eller god nok. Aldri. Men hvem er hun egentlig, når hun ikke er "nok"? Alberte får den utdanninga Sofie ikke får, og kunnskapen vekker en slags tørst i henne, hun vil vite mer, lese mer, se mer, forstå mer, sanse og erfare sjøl. Men så får hun ikke lenger lov, og Alberte vender seg innover i seg sjøl. Hun går ikke med på moras fasadeleik og løper ut i naturen, hun gjennomskuer de økonomiske problemene til familien og til slutt også mora sjøl - som i aller høyeste grad er et collettsk eksemplar av kvinna, med alle de byrder det medfører. Og slik vil ikke Alberte ha det. Trilogien, som jeg enda ikke har lest ferdig, sin storhet ligger visstnok i skildringa av Albertes identitet og utvikling, som for alvor starter i den første boka.

Bildekilde: Aschehoug
Rundt første verdenskrig rusler ei småpie ved navn Herdis rundt i Bergen by. Hun bor på Sølverstad, er av øvre middelklasse, har langt rødt hår og må gå til barnehagen helt aleine. Det er sjølsagt gjennomgangsfiguren til Torborg Nedreaas (1906-1987) jeg skriver om nå, den vesle jenta Herdis som først dukker opp i novellesamlinga Trylleglasset fra 1950, og som gradvis blir eldre i de to romanene Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Hadde det ikke vært for sjangerendringa, ville tekstene om Herdis uten tvil blitt kalt for en trilogi, for det er jo det det egentlig er. Også her finner vi en utstrakt tematisering av opprettholdelsen av fasader, økonomi, moras press på dattera og et bevisst ønske om å ikke være slik sjøl. Tendensen så langt i disse ellers vidt forskjellige verkene er at kvinnas krav og sjølbevissthet øker i takt med det generelle utdanningsnivået og graden av modernitet i samfunnet, noe som stemmer overens med den faktiske historia. Her er Herdis et godt eksempel på ei moderne, ung kvinne som ønsker å vite, og som ønsker å bruke kunnskapen til noe. Men sjøl om kvinna da faktisk får stemmerett i 1913, er det ikke bare enkelt. Det vitner Herdisbøkene om, som forteller om ei urolig barne- og ungdomstid prega av krigserfaringer og økonomiske nedgangstider, politisk uro og kolliderende ideologier. Nedreaas skildrer mesterlig hvilke massive inntrykk dette setter i et følsomt barnesinn, og hvor vanskelig det kan være å finne seg sjøl i ustabile omgivelser. Men Herdis er modig, og gjør det hun mener er rett.

Bildekilde: Gyldendal
Og det gjør Tora også. Med trilogien om Tora, som består av Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986), er vi tilbake nord i landet. Det er etterkrigstid, og for de minst privilegerte er det mangel på det meste. Tora er datter av den hardtarbeidende og kjølige Ingrid og en forsvunnen, kanskje død, tysker. Hun bor i Tusenhjemmet med mora og stefaren Henrik, og alle tre blir på hver sin måte uglesett av samfunnet. De er ikke helt a4, sjøl om mora forsøker å gi inntrykk av at de er det. Fasaden betyr med andre ord mye også her. Tora synes det er vanskelig at hun ikke veit hvem som er pappaen hennes. Og verre blir det når Ingrid ikke vil snakke om det. Hun legger lokk på alle følelser og stenger til og med den følsomme datteren sin ute. Herbjørg Wassmo (f. 1942) skildrer hvordan Tora fantaserer og drømmer. Aller helst vil hun at faren hennes skal komme og ta henne med bort fra alt sammen, fra den lammende angsten og farligheten, som preger identiteten hennes sterkt, og som i perioder forstyrrer hele hennes naturlige utvikling. Tora deler utferdstrangen, men er den eneste hovedpersonen som ikke eksplisitt trakter etter mer kunnskap. Men når hun får mulighet til å reise bort for å gå på skole, så gjør hun det.

Den tematiske linja jeg her trekker fram er ulike litterære behandlinger og sider ved den norske kvinnas identitet og utvikling over en hundreårsperiode, men det er naturligvis mye mer ved disse bøkene enn det. Det er sjølsagt også andre verk som kunne passe inn i ei slik linje, jeg har bare gjort et lite utvalg, sjøl om jeg oppfatter at verken Amalie Skram (1846-1905) eller Sigrid Undset (1882-1949) behandler denne tematikken så eksplisitt som Collett, Sandel, Nedreaas og Wassmo. De fire bygger også på hverandre, noe en lett kan se om en foretar en enkel og overfladisk sammenligning.    

For eksempel sliter alle hovedpersonene med forholdet til sine mødre. De blir behandla kaldt, og forventningene til deres vesen, person, handlinger og tanker er svært konkrete, men uoppnåelige. Ungjentene opplever gang på gang at de skuffer foreldrene og seg sjøl, og det sender dem ut i et følelsesmessig vakuum hvor de ikke helt veit opp eller ned og langt mindre hvem de sjøl er. Standsmessig oppførsel er viktig, normene er kvelende mens fasaden holdes høyt. Foreldrenes, og særlig mødrenes, strenge krav oppleves som ei tvangstrøye, og en etter en bryter de opp og ut. Det krever mot og styrke, og gjennom denne handlinga utvikles og modnes hovedpersonen, og vi får avslørt viktige trekk ved kvinnas karakter.

Ved bøkenes begynnelser er det også tydelig at dette er følsomme jenter. De er sarte og vare for lyd, lys, kulde og sterke sanselige inntrykk. De karakteriseres nokså ulikt: Sofie er usikker, Alberte fryser, Herdis juger, Tora er redd. Felles er at alle fire søker ut fra det kvelende hjemmemiljøet, til Grotten, til naturen, til kysten, til skogen. Og alle lar seg også bevege av kunst, for eksempel musikk, og prøver seg på ulike måter sjøl. Både Alberte, Herdis og Tora har små, hemmelige notatbøker de skriver vers og fortellinger i, mens Margrethes opptegnelser er svært viktige for Sofie. Det skriftlige blir en måte å bearbeide på, det er en nødventil, og etter hvert også en vei ut. Dette underbygger langt på vei det sjølbiografiske elementet, som fins i en viss grad i alle verkene.

I tillegg kan en se på den ideologiske overbygninga som fins i disse bøkene. Camilla Collett framstår som den reine kvinnesakskvinna. Hun krever utdanning for kvinner, og frihet i partnervalg og ved ekteskapsinngåelse. Hun er et svært moderne talerør som gjennom essays og romaner, med realisme og ironi som virkemidler, viser hvor ulykkelig kvinna og familien blir ved arrangerte ekteskap, og hvordan dette igjen påvirker samfunnet på en negativ måte. Kjærlighetsekteskap er derfor tingen. Her kan en jamføre med Colletts eget liv.

Cora Sandel maner med Albertebøkene til opprør og organisert engasjement for viktige kvinnesaker. Hun viderefører Colletts utdanningskrav, men krever også stemmerett og frigjøring. Det tydeligste eksempelet på dette i Alberte og Jakob er Albertes mangel på muligheter, og hvordan det holder henne tilbake og murer henne inne, både fysisk innafor hjemmets fire vegger og psykisk i seg sjøl. Kontrastene til broren Jakob, som bryter ut fra stand og slekt, by og utdanning, er slående. Også her kan en jamføre med forfatterens eget liv, som var sterkt prega av et behov for frihet.

Kommunisten Torborg Nedreaas har et kraftig politisk engasjement som går langt utover romanproduksjonen hennes. Men det som kommer til uttrykk i tekstene om Herdis, er hvor urettferdig godene er fordelt. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Foreldrene til Herdis krangler om penger, og sedler brennes i ovnen. Nedreaas vil ha like muligheter for alle, både Herdis og fattigungene skal kunne gå på gode skoler, ha tak over hodet og klær på kroppen. Hun krever at samfunnet får bukt med en utstrakt dobbeltmoral, som går på seksualitet, fattigdom, vold i hjemmet og dobbeltarbeidende kvinner, og at kvinner frigjøres økonomisk. Igjen er det interessant å se på forfatterens egen livsførsel.

Gjennom Torabøkene av Herbjørg Wassmo aktualiseres kvinnas rett til å råde over egen kropp, noe som passer godt med kvinne- og abortsaken som dominerte på 1970-tallet og som unektelig har prega Wassmos arbeid. Tora kues på mange ulike måter, men verst er det når hun underlegges farligheten. Hun stivner av redsel, og veit med sikkerhet at den som kommer i mot henne, har mye mer fysisk styrke. Hadde Tora fått den hjelpa hun trengte, av mora, av lokalsamfunnet, av storsamfunnet, ville kanskje trilogien om henne fått en helt annen utgang. Forfatterens eget oppgjør med fortida peker i den retning.

Fire drivende dyktige forfattere som lever som de skriver, fire fenomenale verk som berører og engasjerer: Den norske kvinnas identitet og utvikling gjennom et århundre er behørig skildra i lys av ideologi, frihetskrav, utdanning og medmenneskelighet. Hvem er den neste som skal trekke denne kvinnelinja videre?

lørdag 3. mai 2014

Alberte og Jakob

Bildekilde: Gyldendal
Vi befinner oss langt mot nord i landet, mest sannsynlig i en by som er basert på forfatterens egen ungdomsby, Tromsø. Det går mot slutten av 1800-tallet, det er vinter og isende kaldt. Snøen ligger tung og høy langs husveggene og på takene, vinden fra fjorden er sterk og stikkende og smyger seg inn i alle sprekker, ligger på lur ved dørene og de mange, store vinduene, feier tvers gjennom stuene, opp trappene og inn på kammerset. Den unge embetsstandsdatteren Alberte Selmer kjemper mot kulda. Hun er blåfrossen og stiv dagen lang, det er vanskelig å sy med valne fingre, hun hutrer og ser langt etter kaffekanna. Men hun tvinger seg ut likevel. Hun må vekk fra dette huset, fra sorenskriver Selmer og frue, hun vasser i tung snø, søle og slaps, sklir på is og holke, hun dukker vekk fra menneskene og søker ut, opp, vekk. Bare for å finne ut at hun, i år som i fjor, er ringet. Ringet inn av menneskene i byen, sin stand, det tunge mørket og den bitende kulda. Om nettene skjelver hun seg i søvn, sammenkrøpet, med armene om seg. Ikke før i morgentimene kommer varmen og den virkelig gode søvnen. Hun retter seg ut. Og så er det morgen igjen.

Ikke akkurat slik, men ikke så langt unna likevel, begynner Cora Sandels (pseudonym for Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, 1880-1974) debutroman Alberte og Jakob fra 1926. Romanen er den første i det som blei en trilogi med de seinere titlene Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Av nettopp titlene er det lett å skjønne hvem som er hovedpersonen i bøkene. Når Alberte og Jakob begynner, har Alberte allerede slutta på skolen etter krav fra foreldrene. Den vitebegjærlige og lærevillige ungjenta går hjemme som mors ubetalte hushjelp, og skal i tillegg hjelpe sin mindre begava lillebror Jakob gjennom studiene mot et endelig artium. Hennes egen skolegang blei ofra for hans, men han vil ikke har den, vil ikke ha artium. Jakob vil være nevenyttig, vil ta hyre. Men det vil være en stor skam og et digert skritt ned på den sosiale rangstigen for familien Selmer. Derfor må Jakob bli i skolen, koste hva det koste vil, og det koster familien dyrt. Men aller dyrest er det nok for Alberte, som mister skolen og friheten og lukkes inne med en svært krevende mor.

Likevel er ikke Alberte sint på Jakob. Hun hjelper han villig, selv når han har somla og vært en slask, ikke gjort lekser og ikke lest det han skal. Hun leser med han, om igjen og om igjen, og Jakob får stadig dårligere resultater. Han er så lei av studier som en tenåring kan bli, men Alberte står han bi. Alberte er ikke sint på pappa Selmer heller, egentlig bare en sjelden gang, og da har hun dårlig samvittighet etterpå. Hun frykter han av og til, særlig når hele familien kolliderer ved matbordet, men lever seg samtidig veldig inn i hvordan han har det og føler stor ømhet for den voldsomme brumlebassepappaen sin. Han har det ikke så lett, ser hun. Men det rare er at Alberte ikke en gang er ordentlig sint på mamma. Mamma som herser med henne, som klager på henne, som synes hun er lite pen og ufin på håret, som aldri synes hun gjør noe rett, som mener hun er klumsete og har stygge hender, som synes det er pinlig å ha en datter som Alberte, som aldri sier mer enn ja og nei og som alltid blir flammende rød. For en skuffelse hun egentlig er, Alberte, som ikke en gang interesserer seg for vanlige kvinnesysler, hun vil jo bare lese, og som er så rar at hun ikke har noen friere. Mamma gjør Alberte taus og stiv og rød og kaldere enn noen gang.

Men Alberte har mye aggresjon og sinne inni seg. Hun løper det av seg, hver dag, så hun hiver etter pusten og blir varm, så hun kjenner at hun er i live og ikke bare er en av mammas mange blomsterpotter og nipsfigurer, som hun daglig flytter på og tørker støv av. Det er disse turene som er fristedet til Alberte. For i det sosiale liv er hun ikke videre dreven. Hun har sine jentevenner, som hun møter og veksler noen ord med, men ofte er hun litt på sida, ofte flammende rød. Hun henger ikke helt med på hva Beda Buck driver med, og når de andre jentene går med mannfolka, aner hun ikke hva det egentlig vil si. Den ivrige søken etter en ektemann skjønner hun rett og slett ikke. Men i naturen, når hun kan se ut over byen, eller langt vekk fra den, da kan Alberte puste og være. Og av og til skriver hun noen linjer i ei bok gjemt i mellom ulltrøyene i skuffen.

Og det er i dette miljøet, med alle dets kontraster og motsetninger, at romanen utspilles. Alberte står utafor og midt oppi alt. Hun er sin mors skam, og er dermed ikke inkludert i et varmt og nært mor-datter-forhold som skildres mellom andre personer i boka. Pappa er overarbeida og stressa, og når han ikke krangler med mora eller kjefter på Jakob, går han av og til kveldstur med Alberte. Men de snakker ikke sammen, ikke på ordentlig. Hun er heller ikke lenger student og står dermed utafor skolen. Og ikke har hun noe å ta seg til, en skikkelig jobb. Eller friere. Familiens store bekymring, bortsett fra Jakobs aldri ferdige artium og Albertes keitethet, er deres manglende evne til å leve standsmessig. Det er et evig slit for å få økonomien til å gå rundt godt nok, og de spiser grøt hver kveld. Ungene får margarin mens foreldra får smør, og kun pappa får egg. De varmer på kaffen til de må plukke gruten ut fra mellom tenna. Jakobs skjorter er hele tida for små. Stoppekurven, med sokker og strømper og annet smått som må sys, står alltid framme. Alberte må stjele ved og kull for å fyre på sitt eget rom. Likevel insisterer mora på at de ikke må stenge av en eller to av de tre stuene vinterstid. Dørene står helt åpne, og den beskjedne lunken fra peisen forsvinner i kulda. Og så drar Jakob.

For å skildre denne vanskelige, dels uutholdelige situasjonen som var embetsstandens byrde mot slutten av 1800-tallet, da embetsmannstyret hadde mista sin dominerende posisjon i samfunnet og det Jens Arup Seip kaller embetsstaten til slutt falt helt fra hverandre, bruker Sandel begrepet fattigfornem. Det er så uhyre treffende, og det blir brukt elegant, insisterende, sårt. Og det verste er kanskje når Alberte innser betydninga av ordet og hvor rammende det er hos seg og sine. Hun vil ikke assosieres med noe slikt, da vil hun heller spinke og spare, tvinge pappa til å ikke drikke, pantsette smykkene sine, søke seg en plass. Kollisjonen med fisefine tante Oberst og kusine Lydia sørfra er fatal. Og etter det går absolutt alt galt.

Jeg måtte sette ned lesetempoet ganske grundig da jeg leste om Alberte. Særlig første kapittel, hvor Sandel skildrer hvordan denne nordlige kystbyen våkner til en ny dag med uling fra dampfløytene, lys som blir tent i vinduene, snøplogen som dundrer gjennom gatene, kirkeklokkene som slår hvert kvarter og en drøss med slag når den er hel, bakeren som åpner utsalget, skredder Kvandal som øver trekkbasun, Jensines skritt ned trappa, fyring i peisen, skrammel på kjøkkenet (her var det kort til Hamsuns preteritumsåpning i Sult). Det var ikke helt lett å komme inn i begynnelsen, for landskapet, lydene, fargene og fokaliseringspunktet var nokså fremmed for meg. Jeg måtte lese det noen ganger, så jeg virkelig kunne se det og høre det. Først da var jeg klar for å også føle det, gjennom Alberte.

Men å lese sakte er egentlig ingen last. Særlig ikke her. Sandel krever at en leser sakte. Så en får med seg hvordan hun stillferdig tegner opp den nordnorske naturen med mørketid og midnattssol og det kjølige interiøret hjemme hos Alberte, med lys og skygge, få farger, få mønstre. Eller hvordan hun bygger opp Alberte sjøl, bit for bit, med varme og kulde, strenge avvisninger og de få lyspunktene hun lever på. Så en ser de mange frampekene og den elegante komposisjonen, en formelt tredelt roman strukket over et helt år, med stadig tilbakevendende elementer: steder, scener, samtaler. Og slik at en legger merker til det presise språket, knappheten i replikkene, intensiteten i skildringene. Så en kjenner det pustende nærværet av Alberte, fokuseringa av Sandels blikk.

Det er så mange nydelige scener som stiger fram i denne romanen, så mange såre tårer og bitre øyeblikk for Alberte som skildres lunt og nært. Mye er dobbelt, både for Alberte og for leseren. For eksempel når Alberte ved ymse anledninger oppsøkes av tre unge herrer (de kommer hver for seg, altså). En vil jo så gjerne at hun skal finne en lykke som gjør henne hel, eller i det minste møte litt medgang, samtidig som en ikke vil at hun skal svike seg sjøl. Men hvem er egentlig Alberte, under dette harde, kalde skallet? Heldigvis gjør hun kort prosess med dem alle tre, i alle fall nesten. Et annet eksempel på dobbelthet er Albertes følelser overfor foreldrene. Hun er jo glad i dem, men følelsen av en evinnelig balansegang mellom full stillingskrig eller likegyldig fred er utmattende. Og hvem skal hun egentlig holde med? Mye faller på plass når Alberte i smug får tatt en god titt på mammas nattansikt. Da skjønner vi at kanskje Jakob egentlig så det tydeligst av dem: Det er synd om mamma og pappa. Men det er jammen synd på Alberte også, som føler alt så sterkt, og som ikke har noen til å hjelpe seg.

Alberte og Jakob er skrevet i tredjeperson, men Sandel er så nær på Alberte gjennom hele romanen at det føles som førsteperson. Forfatteren er konsekvent og følger ingen andre på samme måte, vi får for eksempel ikke innblikk i moras tanker og følelser eller noen egentlig forklaring på hennes kalde oppførsel. Det gjør at boka blir helt og holdent bare Albertes, og at tittelen for min del føles litt feil. Jakob drar jo-. Dette er Albertes kamp, Albertes hverdager, Albertes år. Og på mange måter står det helt stille i den lille byen, i alle fall når det atter blir høst igjen. Alle er de samme som før, alle forbereder seg på kulda, og tråkker rundt i vinterklær i god tid før rogna dekkes av frost. Men Alberte står ikke stille, og hun er ikke den samme som da boka begynte. Noe er skjedd. Noe i henne har våkna, og hun har i alle fall skjønt hva hun ikke vil - og hva hun bare må. Aner jeg et kommende opprør?

Da boka kom ut for første gang i 1926 blei den en enorm suksess helt uventa, og solgte i over 9000 eksemplarer i løpet av høsten. Den blei raskt ansett som en svært moderne roman, mye på grunn av at den blir fortalt i presens, har et gjennomført kvinneperspektiv og ikke følger den 'normale' romanoppskrifta: Hos Sandel følger vi nemlig ikke Alberte fra dag til dag eller fra uke til uke. Forfatteren skriver fram scener eller hele episoder som avløser hverandre, men som det kan gå svært lang tid i mellom. Hun følger ikke direkte noen ytre handlings- eller spenningskurve, det er kun det indre hos Alberte som teller. Det kan føre til at lesinga kan bli litt hakkete i begynnelsen av romanen, fordi en moderne leser kanskje forventer at det skal "skje noe", mens det egentlig er svært godt gjort av forfatteren å holde intensiteten oppe over så mange ulike stille scener. Og under det hele ligger det et konstant press, en uro og en sitrende spenning. En lurer stadig på hvor mye mer Alberte kan tåle, om hun snart kommer til å klappe helt sammen eller få et massivt utbrudd. For hun, familien, dette livet, er så skjørt, så skjørt.

Men likevel sterkt:
"Livet som til enhver tid, selv når det er kummerligst, bærer alle muligheter i seg, som det tørre og uanselige frø gjør det. Ingen ser dem. Men de er der."

torsdag 1. mai 2014

Vårlesing, del III

April har vært en skikkelig slapp lesemåned med tanke på skjønnlitteratur, og jeg tror ikke at jeg har nådd mer enn et par lesemål sia sist (noe som sjølsagt betyr at Ragnhild Jølsen er her igjen). Men det er egentlig greit. Det har vært mye nå, som det alltid er rundt eksamen, og jeg trenger å holde et faglig fokus til jeg kommer i mål med det jeg skal. Og det er egentlig ikke så lenge til! Når første uka i juni er omme, er jeg nemlig ferdig med eksamenene for denne gang. Da kan jeg endelig hive meg over sagalitteraturen, som jeg skal bruke i masteroppgava mi, og andre litterære godbiter som jeg har stående i hylla. Men først, en liten rapport for april, samt leseplanen for mai måned.

Ragnhild Jølsen
Må snart fjernes helt herfra, hvilket betyr at jeg må se å få ut fingern. Men det er ikke så greit når lesinga er avhengig av riktig lesehumør og rett lesestemning, til og med av været! Kanskje de korte tekstene til Jølsen ender opp med å bli sommerens nattbordbok, eller kanskje jeg må skvisje henne inn i en eller annen lesesirkel? Uvisst. Men mest sannsynlig blir hun uansett ikke lest i mai heller...

Margaret Atwood
Jeg og Birthe har begge hektiske timeplaner nå, og begge skal ta en eller flere eksamener i løpet av en drøy måned. Den andre boka i Atwoods dystopi-trilogi, Flommens år (2011), som vi skulle lese sammen både i januar og februar og mars og april og mai, er derfor nå blitt et juniprosjekt, og jeg håper virkelig at det går som det skal denne gangen. Ei anna dame på vent er forresten Doris Lessing, men hun må muligens vente lenge, så hun tas vekk fra leseplanen inntil videre.

Sturlason & Henriksen
Ja, Snorre og Vera, altså. Disse to leses fortsatt parallelt, og jeg jobber litt med sagastoffet innimellom alt anna - når jeg har tid og overskudd. Jeg bruker tekstene først og fremst i arbeidet med masteroppgava, derfor kan lesinga virke noe sporadisk og ustrukturert og utrolig langtekkelig, sjøl om den egentlig ikke er det.

Per Olov Enquist
Jeg fikk heldigvis lest ferdig berettelsene (essayene) i Katedralen i München (1972) til denne månedens runde i Ingalills biografilesesirkel, og er godt fornøyd med det. Skjønt, noen tradisjonell biografi er den vel egentlig ikke. Men tematisk sett passa den veldig bra. Og boka var god, som vanlig når det er snakk om Per Olov, omtalen er her og ett lesekryss går til meg.

Cora Sandel
Cora Sandels nydelige roman Alberte og Jakob fra 1926 var månedens bok i lesesirkelen til Line. Boka blei ferdiglest innafor tidsfrista, men omtale kommer nok ikke på plass før om en dag eller to. Halvveis kryss der, altså, som blir til et 1001-kryss når alt er på plass.

Oscar Wilde
I Bjørgs lesesirkel skal det i månedsskiftet april-mai leses europeiske klassikere, og jeg har valgt meg Bildet av Dorian Gray (1890) av det irske vidunderbarnet Oscar Wilde. Jeg er såvidt i gang med lesinga og henger sånn sett etter skjema, men jeg koser meg veldig og ser fram til å komme igjennom romanen for tredje gang. Bildet av Dorian Gray er ei bok av den typen som alltid byr på noe nytt, og jeg er spent på hva slags lesning jeg gjør denne gangen. Romanen gir også 1001-kryss for den som jakter på det. Innlegg skal komme i løpet av første uka i mai.

Åsa Linderborg
Ja, denne svenske dama lurte seg plutselig og helt overraskende inn på leselista mi med den delvis sjølbiografiske og delvis biografiske oppvekstdokumentarromanen Meg eier ingen (2008). Puh, for en sjangerhybrid! Men likevel: så veldig, veldig fin. Og kryss!

Erich Maria Remarque
Maiboka i Lines lesesirkel 1001 bøker er Intet nytt fra vestfronten fra 1929. Boka har jeg allerede lånt på biblioteket, og jeg grugleder meg litt til å gå i gang, for denne har jeg hørt veldig mye forskjellig om. Egentlig liker jeg ikke krigsbøker, men jeg har hatt såpass fine leseropplevelser med Irène Némirovsky at jeg bestemte meg for å gi Remarque en sjanse også.

Karen Blixen
Blixen er ei dame som har vært lenge i bokhyllene mine, og nå som jeg snart må reise en del att og fram i forbindelse med to eksamener, tenker jeg at det er kjekt å ha med ei lita, lett bok i veska, som kan leses på toget og på hotellet. For eksempel Skjebneanekdoter fra 1958, ei samling med fem Blixenhistorier, blant anna den velkjente fortellinga "Babettes gjestebud", som jeg aldri fikk helt tak på da jeg leste den midt i tenåra. Kanskje blir det en ganske annen leseropplevelse denne gangen.

Og mer enn dette tør jeg ikke liste opp. Allerede nå ser det ut til å være en uoverkommelig leseplan! Men jeg koser meg jo veldig med bøkene, hele veien fra planlegging til lesing og skriving, og tror (veit) det er sunt med solide avbrekk fra pensumlesinga. Derfor prøver jeg stort sett å finne bøker som er nokså annerledes fra det jeg holder på med i studiene. Om det funker er en annen sak. Det blir uansett spennende å gjøre opp status første juni, når én eksamen er tilbakelagt og én fortsatt gjenstår. Inntil da: ha en nydelig vårmåned!