La stå

Bildekilde: Gyldendal

Et av de første innlegga på denne bokbloggen omhandla Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelledebut La stå fra 2007 (innlegget er nå sletta). Sjøl om jeg ikke leste boka før omlag halvannet år etter utgivelsen, var den fortsatt en populær "snakkis" så lenge etterpå, og for en gangs skyld følte jeg at jeg hang litt med i de litterære svingene. Men da jeg hadde lest boka, blei jeg usikker. For hva var det egentlig å henge med på?

Først avskreiv jeg usikkerheten totalt, og tenkte at jeg ikke var ferdig med den lille boka, med de sju mer eller mindre vellykka novellene i samlinga. Jeg tenkte at jeg trengte mer tid, til å bearbeide alt sammen, komme ordentlig igjennom fortellingene, ikke bare med øya, men med huet også. Hun skriver jo om de store, viktige temaene, som sorg, smerte, savn og svik. Det er ikke lett å ta til seg sånt, tenkte jeg. Men jo lengre jeg venta, jo sikrere blei jeg. Her var det ikke så mye å henge med på. De skamroste novellene var egentlig ganske flate, og de var ikke mer enn helt greit skrevet. Jeg var rett og slett litt skuffa over hele greia, for det var jo ikke ei gjennomsnittlig novellesamling jeg forventa meg. Det var ikke det et samla mediekorps hadde tuta i vei om.

Men boka er nå sånn den er, det er lite å få gjort med det. Og det at jeg ikke likte den noe særlig, kunne jeg heller ikke gjøre så mye med. Jeg tok meg derfor i å lure på hvem disse tekstene egentlig var skrevet for, ment for, annet enn for Rishøi sjøl. Ved første blikk minner nemlig La stå mer enn noe annet om ymse skriveøvelser, noe det kanskje ikke er, men det ville forklart bruken av ulike og utradisjonelle "virkemidler" i tekstene i boka - som brev, hyttebøker, journaler og kladder, og måten Rishøi bryter opp tekstene på, eller lar personene komme til ordet. Det kan naturligvis også settes på en eksperimentell eller kunstnerisk konto. Egentlig er det ikke så farlig hva en kaller det, for det fungerer ganske greit. Men for meg blei det for mye utforsking og litt lite tradisjonell novelle.

Boka er utgitt av Gyldendal og er for voksne, men er såpass enkel i stil, språk, framstilling av tematikk og komposisjon at den helt fint kunne vært utgitt for ungdom. Og med sine mange referanser til populærkultur, mimring om ungdomsskoletida på nittitallet, ei tid da det å henge og å sykle var kult, tittelen i seg sjøl - som jo oftest er å se på tavler rundt forbi - og med skildringer av en drøss skakkjørte og egosentriske ungdommer i en verden uten pipende mobiltelefoner og susende datamaskiner, burde den kanskje vært det. Men så er det jo slik at det ikke er dagens oppvoksende generasjon som husker alt dette, hvordan verden var før internett, det er noe som appellerer til de litt eldre. Blir La stå da ei slags ungdomsbok for voksne, på grunn av de felles og tidsriktige referansene? Er det da greit at litterær kvalitet svekkes til fordel for nostalgi? Som vi ser av mange andre utgivelser på totusentallet, så er mimring om oppvekst, barndom og ungdomstid blitt populære tema i mange voksenbøker, også når det er fortalt så banalt som for eksempel i Anna Bache-Wiigs (f. 1975) Det aller fineste (Tiden, 2003). Også Johan Harstad (f. 1979) og Mirjam Kristensen (f. 1978) skriver om oppvekst på enkle måter, uten at innholdet egentlig er enkelt. Det får meg til å lure på om det er en generasjonsgreie.

Jeg husker at jeg i grunn likte fortellerstemmen i La stå. Sjøl om tekstene er ulike og forskjellige mennesker skrives fram, er det en jevn, fast tone i boka, en stemning, ett perspektiv som alt er komponert utfra. Det kan være en styrke, særlig når tekstene er så sammenvevd som her, men det kan også være en svakhet. For så ulike personer skal vel ikke ha likt temperament, like tankerekker? Konklusjonen her er at en aksepterer det, med mindre en begynner å henge seg opp i alt som er feil. Men da kommer en jo skeivt ut med det meste.

Jeg var veldig opptatt av "Hilsen Julie" ei stund etter endt lesing. Her er Julie på ei hytte langt fra folk, og vi følger historia hennes gjennom hytteboka, lapper og andre skriftlige detaljer rundt i hytta, og når hun forsøker å skrive brev til Emma på sprialblokka. Jeg syntes ideen om et isolert menneske som forsøker å skrive seg tilbake til samfunnet var god, og måten Rishøi lar oss få vite stadig mer av fortida gjennom hytteboka fungerte. Her er det både oppbygging av ei stor historie, som vi kun får vite litt av (som det skal være i noveller), og en del spenning. Vi veit jo ikke hvorfor Julie er på hytta, vi veit ikke hva som har skjedd. Men plutselig slutter teksten. Det kommer brått på, og resultatet er at en som leser blir misfornøyd. Teksten virker jo uforløst! Så er det novella "Jimmy sa". Hvilken leser er det som ikke tar poenget etter bare noen få sider? Hvorfor må nettopp denne novella være tretti sider lang? Her opplever jeg at Rishøi kverner i vei på ei lita historie, som kunne vært mer vellykka om den endte tidlig. Med andre ord det motsatte av det som skjer i "Hilsen Julie". Jeg husker at jeg lurte på hvor forlaget hadde vært i prosessen her, hvorfor hadde de ikke bedt forfatteren om å stramme inn teksten eller legge til? Akkurat "Jimmy sa" har en annen viktig kvalitet i det at den problematiserer flere sider ved dagens samfunn. Men det kunne gjerne vært gjort på en mer særegen måte, mer bestemt, mer drastisk.

Så falt det seg sånn at jeg møtte Rishøi ved en anledning der hun både leste fra og fortalte om boka. Jeg fikk også anledning til å spørre litt. Og noen av de svara jeg fikk, gjorde at jeg virkelig måtte revurdere lesinga mi. Hadde jeg lest slurvete, hadde jeg vært veldig ukonsentrert? Klarte jeg ikke å plukke opp underteksten? Rishøi kunne nemlig fortelle at hennes tanke om Julie i "Hilsen Julie" var at Julie var alkoholiker, og at det var derfor hun hadde isolert seg på hytta. Men det kommer ikke fram i teksten i det hele tatt, Rishøi har ikke lagt ut så mye som et hint. Hvordan skal leserne forstå slikt, når det ikke står noe? Også akkurat dette da, som er så viktig for vår helhetsforståelse av historia? Jeg kan ikke forestille meg at denne hemmeligheten er noe som redaktøren har forstått helt av seg sjøl, ut av det blå; så hvorfor er det ikke tatt tak i?

Jeg mener slike ting, slurv, er et økende problem i norsk bokbransje. Redaktørene er så opptatte av å se etter den neste bestselgeren at de ikke legger merke til viktige elementer i tekstene de faktisk arbeider med, de glemmer å stille viktige spørsmål, eller kanskje de ikke tenker på det overhodet. Konsulentene er så oppleste på europeiske klassikere og litteraturteori at de knapt klarer å legge fra seg sine egne lesebriller og vurdere en norsk tekst på dens egne premisser. Korrekturleserne er en utdøende rase, og er, når de fins, ofte tilfeldige studenter under utdanning, som jobber for luselønn. Oversetterne, med om mulig enda dårligere lønn målt etter innsats og kunnskap, jobber under stadig økende tidspress. Hele denne prosessen, med alle feil som kan skje og skjer, bærer naturligvis bøkene preg av. La stå også.

Og forfatterne? Vel, de norske forfatterne som ikke selger i hopetall har store problemer med å bli utgitt i det hele tatt. Kravet om inntjening er så enormt. Og blir de utgitt, er det jammen ikke lett å bli lagt merke til. Bare tenk på det ekstremt digre Nesbø-maskineriet som settes i gang hver gang fyren skriver handleliste. Sånn sett er det fint at Rishøi blei utgitt, fordi det er ingenting ved boka hennes som skriker om kommersiell suksess. Men så blei det en suksess likevel, og fordi det jevnt over er en ganske grei debut, er det noe jeg unner henne. Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på at hun debuterte på bekostning av noen andre, og at hun fortsetter å bli utgitt med samme konsekvens. Kanskje denne andre er en dyktigere forfatter? Slikt får vi aldri vite når forlagene, sjølmotsigende nok, vil sikre seg før de tar sjanser. Jeg tror mye ville vært bedre, i bokbransjen og i La stå, om tempoet blei satt ned i alle ledd, og fokuset igjen blei tekst og ikke penger. Da ville kanskje viktige spørsmål blitt stilt, og blundere som i "Hilsen Julie" ville vært unngått.