onsdag 26. februar 2014

Den talentfulle Mr. Ripley

Bildekilde: bokelskere.no
Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel, er den psykologiske spenningsromanen The Talented Mr. Ripley fra 1955 (Min utgave heter Den talentfulle Mr. Ripley og er fra 2001), skrevet av den amerikanske forfatteren Patricia Highsmith (født Mary Patricia Plangman, 1921-1995). For å være ærlig blei jeg overraska da jeg fant ut at boka allerede var såpass gammel, og at forfatteren ikke bare var gammel, men død. Jeg har alltid forestilt meg Patricia Highsmith som en ung P.D. James, det vil si ei dame på omtrent seksti år, og så absolutt et sprell levende menneske. En strek i regninga der, altså.

Jeg leste fire av fem bøker med den sosiopatiske morderen Thomas Ripley i hovedrolla for mange år tilbake, og hadde vel en slags idé om at bøkene ikke var så gamle, den gangen. De virka rett og slett moderne, sjøl om de er totalt fri for pod-er og pad-er og mobiltelefoner og datamaskiner og alt som oser av 1990- og 2000-tallet. Tom Ripley var i mine øyne en moderne mann, og problemene hans, som var knytta til mellommenneskelige relasjoner som ikke gikk helt på skinner, et uforutsigbart, av og til brutalt temperament, et sterkt behov for å skjule sin identitet, behov for penger, og generell løgnaktig oppførsel ispedd svindel og snusk, var også problemer en så den gangen - og nå. Kanskje særlig hos følsomme tenåringer. Jeg tenkte derfor ikke over at bøkene var langt eldre enn meg, og det var sikkert like greit. Jeg hadde egentlig nok med å henge med i skildringer fra Italia og Frankrike, som var litterært fremmede og nokså eksotiske land for meg på den tida.

Dette med at boka virka ny (den var jo ny da jeg kjøpte den) og at jeg derfor ikke tenkte at boka kunne være gammel, kan også ha noe med Ripley-filmen å gjøre. Jeg så nemlig filmen først, uten å helt vite hva jeg gikk til (jeg var kanskje litt for ung, den kom i 1999 og hvis jeg så den ei stund etterpå, var jeg antageligvis bare 13-14 år). Jeg husker riktignok at det var utrolig rare badedrakter i filmen, men jeg var mer opphengt i hva i alle dager som egentlig skjedde, og hvorfor Tom Ripley glante sånn på Dickie Greenleaf. Homotanken var sjeldent langt unna. Et par år etter, da jeg hadde min hittil eneste krimfase, leste jeg de romanene jeg fikk tak i om den skruppelløse seriemorderen, naturligvis i rekkefølge: Først The Talented Mr. Ripley, deretter Ripley Under Ground (1970), The Boy Who Followed Ripley (1980) og tilslutt Ripley Under Water (1990). Som dere ser, så leste jeg ikke Ripley's Game fra 1974 - den var (er?) ikke å få tak i på norsk. De norske titlene blei alle utgitt av Gyldendal i 2000-2001 og heter Den fordekte Mr. Ripley, Den forfulgte Mr. Ripley og Ripley under vann.

Den første boka, Den talentfulle Mr. Ripley, var utrolig spennende. Jeg hadde fortsatt noen av bildene fra filmen i huet, men hadde ikke skjønt alt. Det var for voksent, egentlig, men så uhyre forlokkende. Da jeg leste boka, falt det hele litt mer på plass, og jeg fikk med meg hvorfor Ripley glante sånn på Dickie og ikke på Marge. Men sjøl om jeg fikk det med meg, så forstod jeg det likevel ikke. Trengte Ripley å være så innstudert, så utspekulert, så i, tilsynelatende, mental ubalanse? Hvorfor måtte det gå akkurat sånn? Kunne de ikke prata sammen eller løst det på en annen måte? Det virka unødig brutalt, i alle fall for en tankefull sekstenåring. Og de følgende bøkene i serien roer ikke akkurat ned tempoet.

Bøkene er skrevet slik at en kommer ganske nært på Tom Ripley. Highsmith får oss til å sympatisere med han - skurken - fordi hun lar oss få innblikk i alle sidene ved hans karakter. Han blir kompleks, der vi får lese om både oppvekst og barndom, svindel og svindelforsøk, behovet for å bli sett, for anerkjennelse, usikkerheten hans i forhold til både menn og kvinner, manipulasjon, tanker og drømmer, samlivet med kona, som er kjølig, kunstforfalskninger, forkjærligheten for å drive med hagearbeid. Han er svært menneskelig, og han har rutiner, regler og normer han følger. Likevel går han solid over streken, av og til. Fordi det virker som om han begår forbrytelsene nesten mot sin vilje, og fordi han kvier seg i forkant, blir det hele noe som spiller på empatien til leseren. Er det synd på Ripley fordi han må drepe, kan Highsmith få oss til å tenke. En kan i alle fall gå med på resonnementet han kommer med, og langt på vei være enig i at mord er det eneste logiske valget, sjøl om det er ubehagelig. Men når han så skal gjennomføre, blir han full av besluttsomhet. Alle overveielser er kalkulerte, han manipulerer og styrer ofrene sine dit han vil ha dem. Av og til blir det håndgemeng først, liksom litt for kosens skyld, før det brått er over. Etterpå gjør han det som må gjøres; han kvitter seg med liket. Så er det tilbake til en rolig tilværelse. Leseren sitter igjen og veit ikke helt hva hun skal tro.

Highsmith lar Ripley boltre seg i hele fem bøker. Jeg slukte nummer to like etter å ha lest den første, og syntes katt-og-mus-jakta i Frankrike var fascinerende. I lange partier visste en aldri helt hva Tom Ripley kom til å gjøre, og det uforutsigbare blei et bærende element i boka, i mye større grad enn i den første, hvor spenninga ikke ligger i hva som skjer, men hvordan det skjer. I tredje bok kommer det fram at Ripley verken har eller har hatt noe særlig skyldfølelse overfor de han har drept. Highsmith karakteriserer han som amoralsk, mens andre kritikere mener at han nettopp er moralsk, men bare ikke i stand til å leve opp til sine egne og samfunnets krav. Uansett dreper han kun som en siste utvei, av absolutt nødvendighet. Dette blei likevel noe jeg satte spørsmålstegn ved da jeg leste den siste boka. Her er det noen som får gjennomgå, og det er ikke fordi de veit noe spesielt om Ripley, i alle fall ikke i starten. Problemet er at Ripley virkelig ikke liker dem; han ser ned på dem og synes de er enkle. Uansett er perspektivet - å følge morderen framfor å følge politietterforskeren eller detektiven eller journalisten - svært interessant, og et modig forfattervalg. Enda modigere blir det fordi det er ei kvinne som skriver om en mann.

Ripley's Game, mafiaboka, har jeg ikke lest sjøl, bare lest om. Der er det kort mellom hver gang et liv henger i en tynn tråd, og Ripley går bokstavelig talt over lik for å få vilja si, holde på virksomheten og fortrenge sitt tidligere liv. Han er rett og slett i krig med en mye større og sterkere fiende - en posisjon som kanskje kan sammenlignes med den skjebnen som rammer Jason Bourne - uten at jeg har lest noen av bøkene. En kan bare spørre seg om juginga, svindlinga og mordene egentlig er verdt det. Allerede i den første boka legger Highsmith an til en angstfylt framtid for Thomas Ripley. Aldri kan han stole på noen, aldri kan han fortelle sannheten, avsløre sitt sanne jeg. For da ødelegger han alt. Dermed må han bare holde tett, og rydde unna de som truer med å avdekke "det perfekte livet" - koste hva det koste vil.

Jeg likte bøkene da jeg leste dem, men må innrømme at den eneste årsaken til at jeg leste alle fire, var fordi det var en slags serie (pluss at de var utrolig billige). Etter bok nummer to hadde jeg tatt poenget, og det var såpass få endringer i plotet i de to kommende bøkene at det ikke førte til revolusjonerende leseropplevelser. Det var heller ikke så spennende med denne uvanlige mannen når en først hadde blitt kjent med han og visste hva en hadde i vente. I dag hadde jeg nok bare lest den første boka. Det er nemlig mer enn nok der, av tvilsomme skildringer, ubehagelige avsnitt og ekle hendelser. En trenger ikke resten av serien for å se for seg hvordan livet til den talentfulle Mr. Ripley blir i etterkant av Dickie Greenleaf. Jammen bra han er så talentfull!

2 kommentarer:

  1. Kjempeinteressant å lese.:) Særlig at du skriver om alle bøkene i serien… Jeg har bare lest den første og kanskje det holder, som du sier. Jeg likte boka godt. Noe annet, en motvekt til all den makabre parteringskrimmen nå til dags..

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Anita! Jeg er enig i at bøkene er noe annet enn det som er vanlig nå for tida (der tror jeg du har bedre oversikt). Og det er jo nesten alltid bra med det som er annerledes. Men bøkene om Ripley følger også sin formel, som etterhvert blir gjenkjennelig.

      Ønsker deg en god helg!

      Slett