søndag 3. mars 2013

Camilla Collett: Å leve en drøm

Det er 1873, og Camilla Collett står fram som forfatter under eget navn, med visshet om at dette kan bety slutten for hennes karriere. Alle verk fram til nå har vært utgitt anonymt, sjøl om det har vært kjent i visse kretser hvem som stod bak. I Colletts samtid skulle kvinner som hovedregel verken høres eller synes i offentligheten, og hvis de på død og liv skulle være aktive, fikk de skjule seg bak ektemenn eller pseudonymer el.l. For skrivende kvinner var det til og med vanlig, når de en sjelden gang fikk utgitt noe, å få en respektert mannlig forfatter til å gå god for innholdet i et spesialskrevet forord - som om den anonyme kvinna ikke var et eget, voksent individ som kunne stå for egne tanker. Collett baner derfor veien for at kvinner åpent skal kunne delta den offentlige debatten der hun står totalt uten mannlig støtte, og uten den beskyttelsen et pseudonym kan gi. Å stå fram på denne måten, med meninger av hennes kaliber, var i norsk sammenheng unikt.

Neste vendepunkt for Collett kommer i 1876. Hun er 63 år og har søkt Stortinget om diktergasje, en ordning som fortsatt en ganske ny (1863). Brevet kommer, og Collett innvilges gasjen etter flere diskusjoner i Stortinget. Men den er halvvert. Fordi hun er kvinne.

Georg Brandes (1842-1927) kommer med sine verk fra og med 1872, og der finner Camilla Collett sitt neste prosjekt. Hun skriver en avhandling med tittelen Kvinden i Litteraturen, som utgjør størstedelen av Fra de Stummes Leir (1877). Her presenterer Collett et solid alternativ til Brandes; en alternativ litteraturhistorie med en alternativ lesning av samtidige romaner. Perspektivet er sjølsagt kvinnelig, og Collett er både leser og kritiker. Collett foretar i følge mange litteraturvitere en moralsk lesning av de ulike verkene. Er det virkelig slik det er, slik det står skrevet? Er det sant? Er det rett? Collett, som kvinne, opplevde ofte at mannlige forfattere med brask og bram uttalte seg om ting de absolutt ikke hadde peiling på, som verken var sant eller moralsk rett. Og nå kunne hun slenge på samtlige stortingsmenn også, ja, for kvinner trenger vel verken mat eller klær eller husrom på lik linje som menn?

Colletts kritikk rammer både menn, kvinner og samfunnet som helhet, akkurat som de kvinnepolitiske holdningene hennes. I Brandes' litteraturverk, og i de samtidige verkene hun analyserer, usynliggjøres kvinna, skriver Collett, de mannlige forfatterne reduserer henne til noe smått, noe ubetydelig. Sentralt står mannens forventninger til den kulturelt betinga kvinnelige oppførselen, for eksempel det faktum at kvinna skal ofre seg, føye seg og gi seg, med Colletts egne ord: tåle, bære, lide, tie - den fullstendigste oppgivelse av selvet. Dette er møl, sier Collett allerede i innledninga.

Men hun spør likevel: Hvor kommer dette fra? Collett sammenligner kvinnerolla med ei varektektscelle, og sier at et slikt liv, uten tanker og identitet og egen vilje, er et liv fullt av tomme gleder. Men hun peker også på kvinnas faktiske offervilje, i litteraturen og i det virkelige liv. Hvordan er dette mulig, spør hun, og virker både overraska og sint over at kvinnene sjøl ikke ser den onde sirkelen som de er med på å skape. Og hun skriver:
Det er Følelsen af, at der er noget ved vort Menneskeværd, vor Menneskeret, der ligger nedtrampet i Smuds og Støv og forlanger at indtage sin Plads igjen, det er Følelsen deraf, der først skal vækkes. Ikke i den enkelte, nei, den maa elektrisk gjennemstrømme alle. Det er Indignationen, en hellig berettiget Uvilje, som mangler os, der først skal vækkes.

Collett bruker begrepet "feminisme" for første gang i Fra de Stummes Leir. Hun krever en endring, krever bevissthet og aktivitet fra kvinnene, og respekt og handlingsrom av mennene. Men problemet gjøres vanskeligere av at ingen ser ut til å forstå hva hun snakker om. Den allerdybeste Nød er, at Bevidstheden om denne dybe Nød mangler overalt, skriver hun. Nøden er kvinnas stillingBlant forfattere som får så hatten passer gjennom Colletts moralske studie, finner vi bl.a. Ibsen, Bjørnson og Lie. Men hun trekker også fram kvinnelige forfattere som skammelig nok føyer seg inn i rekka.

Fra de Stummes Leir vekker oppsikt, og Collett står foran et gjennombrudd som forfatter. Riktignok var det stille omkring verket og forfatteren i Norge, men i tidsskrifter og aviser i Danmark og Tyskland fikk hun både ros og var kilden til lange og viktige debatter, som tok verket og forfatteren på alvor. Kvinnesak var blitt viktig i Europa, Collett hadde satt ord på noe mange følte. Mod Strømmen fra 1879 og 1885 er Colletts siste verk, bortsett fra de mange posthume utgivelsene. I essayene i Mod Strømmen fortsetter hun med de faste kampsakene. Hun kritiserer mødre og døtre, kvinnerolla, alle forventningene, de harde vilkåra, oppdragelsen og ekteskapet, mannfolka, samfunnet, kvinnesynet. Hun tar uredd tak i vesentlige problemer når hun påpeker at samfunnsdebatten, som kvinner ikke har adgang til, utelukkende organiseres på menns premisser, og at mange menn besitter en djup kvinneforakt. Hvor skal en begynne for å få i gang en endring? Collett er full av konkrete eksempler, og bruker erfaringer fra eget liv for å underbygge de mange tekstene. Og budskapet er klokkeklart: kvinna må våkne opp og ta ansvar. Hun må hente fram sitt eget selv, sin identitet, og frigjøre seg, koste hva det koste vil. Og dette må det mannsdominerte samfunnet legge til rette for. Det er til det beste for alle.

Camilla Collett døde 82 år gammel, 6. mars 1895 i Kristiania, og blei gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Hun etterlot seg en stor mengde tekster; artikler, essays, brev og dagboksnotater, som seinere er blitt utgitt. Hun er imponerende i sin standhaftighet, saklig og konkret i tekstene, rask og intelligent i sine svar når hun får kritikk, vittig og bitende, men også følsom og melankolsk. Det veldige savnet av ektemannen og sønnene tror jeg hun kjempa mot hele livet. Å leve ut drømmen, å være forfatter, var et ensomt og krevende liv. Men hun gjorde det.

Alle bilder til innlegga om Camilla Collett er henta fra Wikipedia. Sitater er primært henta fra UiOs dokumetasjonsprosjekt. De andre innleggene finner du her: del 1, del 2 og del 3.

4 kommentarer:

  1. Tusen takk for fire betimelige, kortfatta og essensielle drypp om Camilla Collets liv, verk, tanker og litteratur. Jeg er glad du trekker det fram. Jeg er glad for at du skriver det helt ut, og minner oss på at vi alle fortsatt har ansvar for våre egne liv. Og hvis vi ikke tør å kjempe den kampen, som Camilla Collett sto i, så er det ikke bare vi selv som visner, men våre barn får dårligere vilkår, våre samfunn får større byrder å bære og vi svikter den vi kunne vært, den beste utgaven av oss selv. Vi, i hvert fall jeg, trenger å bli minnet på dette. Det er lett å synke ned i en slags kvinne-godhet, med mantraer som; ååh, jeg/hun/han mener det godt! Mens det alldeles ikke er godt. Eller; ååh, jeg er jo bare et menneske, jeg også, en kan ikke kreve for mye av seg selv - og motsatsen: ååh jeg kan alltid drive meg selv hardere, strekke strikken enda litt lengre, det gjelder å aldri være fornøyd. Alle disse selvskadende løgnene holder nåtidskvinner fast i et avgrensa handlingsrom, med speil på tre vegger. Så takk for at du minner meg på at døra alltid lar seg åpne. Er den låst, har jeg nøkkelen, er den lukket, har jeg armkraft, er det langt ned til dørhella, har jeg sterke bein og vett i hue. Og det er det lite tvil om at du også her, skjønner jeg.
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for flott kommentar! Og så fint at du også synes dette er viktig. Jeg har hatt stor glede av å lese om og av Collett igjen, det er så mye spennende der, og gjennom disse innleggene skraper jeg såvidt i overflata. Collett er en av vår kulturs viktigste damer, om ikke den viktigste, og bør være et ideal for alle kvinner med respekt for seg sjøl. Ikke fordi hun var forfatter eller dro fra sønnene sine, men fordi hun stadig søkte det som var sant og rett, og krevde sin plass. Flere slike damer må opp og fram, også i dag! Vi fylles opp av alt mulig tull - trenger jeg å si mer enn Twilight?

      Jeg synes det er utrolig stilig at Collett, på 1870-tallet, rett ut sier at disse kvinnelige "dydene" er møl. Hun avfeier dem så totalt! Her er det ikke snakk om å unnskylde, lytte eller sympatisere! Og det er vel kjernen i det hun, og du, kaller en sjølskadende kultur. Å alltid betrakte seg sjøl, å alltid analysere, å alltid holde igjen. Det er vanskelig å komme ut av. Men det hjelper å være flere!

      Slett
  2. Nok et strålende Collett innlegg.

    Tusen takk, jeg har lært så mye om henne gjennom innleggene her på bloggen din. Det var sterke ord, "tåle, bære, lide, tie" som jeg ikke kommer til å glemme.

    Det er imponerende at hun sto frem under eget navn. Ikke bare var hun forut sin tid, men som du påpeker, hun var med å forme den tiden vi lever i her i Norge.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Clementine! Så hyggelig at du har lest og funnet innleggene interessante. Ja, de fire orda er blitt mest som et mantra for meg, et motsatt-mantra, vel å merke! Collett oppsummerer så elegant og sterkt på samme tid. Jeg vil virkelig anbefale deg å lese henne, det er ikke så tungt som en ofte tror, men det krever at en skrur ned lesetempoet litt. Det meste av Colletts produksjon er digitalisert gjennom dokumentasjonsprosjektet.

      Hun var forut sin tid, ja, men opplevde å bli hørt mot slutten. Det må ha vært en utrolig stor seier! Men det var fortsatt langt igjen, og på mange områder er det fortsatt det. Collett var i aller høyeste grad med på å forme samfunnet i Norge, som vi kan se spor av i dag - det er det som gjør henne så spennende for meg.

      Slett