søndag 17. februar 2013

Favorittforfattere: J

Å kåre favorittforfattere på J var mye vanskeligere enn jeg hadde tenkt meg. I stor kontrast til bokstaven før, er det her ekstremt mange forfattere å ta av - og så forferdelig mange av dem er utrolig gode! Det har blitt en drakamp uten like her i heimen, særlig blant mannfolka, men den hopper vi elegant over. Uten mer fra eller til, kaster jeg meg ut i det og presenterer mine favorittforfattere med fornavn på J:

Jane Austen (1775-1817)
For en anglofil romanentusiast som meg, er det svært vanskelig å komme utenom Jane Austen. Og det sjøl om jeg faktisk ikke har lest alle bøkene hennes! (Men jeg har de fleste i hylla, klare som egg.) Jane Austen har vært et navn jeg har kjent til og sett på bokryggene fra jeg var lita, og seinere blei hun (den døde) kvinna bak de mange drama-seriene og filmene som med jevne mellomrom gikk på tv. Jeg har riktignok ikke sett noe særlig av dem, men husker godt den gangen jeg og mamma lånte den gamle BBC-versjonen av "Pride and Prejudice" av en nabo - på fire vhs-kassetter og uten teksting. Det var en skurrende og kort opplevelse for vår del, og Colin Firth kom fra det uten at vi kommenterte de smale leppene hans. Men Keira Knightley-filmen fra 2005 så vi faktisk, sjøl om hun er ei mager linselus med digre tenner. Uansett blei interessen vekka for alvor den gangen, like mye retta mot forfatteren som har skrevet så utrolig overlevelsesdyktige historier, som mot historiene sjøl.

Og slik har jeg det fremdeles i dag. Jane Austen er ei interessant og spennende dame, både fordi hun skreiv så presist og godt, og fordi det er så mange aspekter av livet hennes en ikke kjenner til. Hvordan blei hun egentlig forfatter? Hva leda henne dit, hvilke valg tok hun? Gjennom lange grublerier blei Jane Austen for meg etterhvert sjølve definisjonen på en kvinnelig forfatter, sammen med blant annet søstrene Brontë og Camilla Collett - alle ensomme og avsondra på hvert sitt vis. Jeg tror denne ensomheten, lengselen; etter noe mer, noe annet, mennesker, anerkjennelse; behovet for å bevise, fører til en voldsom indre kraft og et sterkt trykk i tekstene. Verkene til disse kvinnene er konsentrerte, kraftfulle og elegant formulerte. Austen kjempa alltid for sin egen sak og blei stadig utfordra av forhold utafor henne sjøl, som foreldrenes krav om ekteskap, økonomiske problemer, flyttinger, sjukdom o.l.. Hun var følsom og sta, vittig og intelligent. I tillegg var hun en menneskekjenner av rang og hadde evne til å karakterisere og skildre gjennom korte riss og få ord. Og dette er bare en brøkdel av alt en kan lese av verkene hennes!

En annen årsak til at Austen er en soleklar favoritt, er at hun ikke bare bana veien for kvinnelige forfattere og romanen som sjanger, men at hun gjennom alle år har beholdt sin posisjon. Innafor feltet er det viktig å "kjenne sin Austen", og for å ta de intertekstuelle referansene, må en faktisk ha lest bøkene. Det er så mange forfattere (og filmskapere) som bygger på henne, som refererer direkte og indirekte, bevisst og ubevisst, mange verker går i dialog med Austen på ulike vis, sist ut var P.D. James med sin Døden kommer til Pemberley - som er helt åpen med sin Austenbruk. I tillegg besitter Austen et unikt kvinnelig perspektiv, er etterrettelig i sine samtidige skildringer av f.eks. normer for kurtisering, rideturer på landet, møblering, økonomi, klesdrakt m.m., og verkene hennes kan dermed til en viss grad brukes både som levninger og beretninger. Derfor blir Austen viktig for hele kulturfeltet, med kjerneområder litteratur, kultur og historie.


Johan Falkberget (1879-1967)
Johan Falkberget er mannen som stakk av med seieren i denne omgangen, men det var under sterk tvil. Jeg er nemlig en av dem som hadde mange store leseropplevelser med Jens Bjørneboe da jeg var i tenåra, og de sitter fortsatt i. Jeg leste flere verker, tre biografier og besøkte til og med gravstedet hans ute på den lille øya Veierland. Og nettopp det er Bjørneboes kunst, at han makter å appellere til unge mennesker, kanskje mye fordi han benytter seg av så sterke virkemidler (vold, tortur) som i Bestialitetens historie. Det er kraftig kost, og nå vil jeg helst ikke lese om sånt - jeg har blitt pinglete på mine gamle dager. Men Falkberget, som kanskje ikke appellerer til ungdommer, treffer meg. Med sine såre og ordknappe skildringer, med mennesker som er helt på kanten av sin eksistens, er det helt andre perspektiver som åpnes.

Falkberget, født Johan Petter Lillebakken, er mest kjent for sine mange romanener fra gruve- og industrisamfunnet Røros på ulike historiske tidspunkt. I den urolige, dvelende og psykologiske romanen Den fjerde nattevakt (1923) er handlinga lagt til begynnelsen av 1800-tallet, mens han i trilogien Christianus Sextus (1927-35) har lagt handlinga til 1720-tallet. Aller mest kjent er nok kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-59), hvor Falkberget skriver om gruvesamfunnet på 1600-tallet. Men en må ikke glemme at Johan Falkberget, sjøl om han i stor grad tar opp vanskelige temaer og vonde forhold, også står bak den humoristiske Bør Børson fra 1920. Det viser spennvidden hans som forfatter, og om en i tillegg veit at han også var journalist, redaktør, samfunnsdebattant, politiker, gruvearbeider, gårdbruker, motstandsmann og innehaver av en rekke verv, ser en spennvidden hans som menneske. Det er utrolig imponerende.

Jeg har kun lest en brøkdel av hele produksjonen hans, som består av romaner, noveller, fortellinger, dikt og skuespill - mer enn femti i tallet, fra debuten i 1902 til 1964. I tillegg kommer godt over 7000 innlegg i mer enn 90 ulike aviser og tidsskrift, samt posthume verk. Produktiviteten og arbeidskapasiteten til Falkberget er helt enorm og nesten uten sidestykke i Norge - den som kanskje slår han på målstreken er den alltid engasjerte Henrik Wergeland (samlede verker: 24 bind). Mine største opplevelser så langt er Den fjerde nattevakt, romanen Brennoffer fra 1917 og teaterversjonen av An-Magritt, med en fantastisk Heidi Gjermundsen Broch i hovedrolla. Boka har jeg dessverre ikke lest.

Det som er så flott med Johan Falkberget, er at han både ser det ytre og det indre hos et menneske, både realiteten og drømmene. Han verdsetter tro, men problematiserer likevel, tør å diskutere tvil og utfordrer sedvaner og normer - det siste er jo An-Magritt som hovedperson sjøl et eksempel på. Men han er aldri slem, bare varm og inderlig, og jeg tenker at denne følsomme og engasjerte mannen har kost seg og sjøl blitt berørt av de episke fortellingene han meisler ut. Falkberget var en viktig mann i kultur-Norge gjennom hele sin karriere, og jeg synes det er leit at han ikke blir løfta mer fram. Mye av det han formidler, er gjeldende også i dag, og han er en solid og inspirerende motvekt til moderne, minimalistisk tull. Og har han først åpna opp og berørt deg, vil stemningene, orda og menneskene han skriver om, være med deg svært lenge.

Hvem er dine favoritter på J?
Nå er jeg spent på om du er enig med meg eller ikke. Kanskje finner du din favoritt blant navnene under? Hvorfor er nettopp denne forfatteren din favoritt? Mine kamphaner var, foruten Jens Bjørneboe, som nesten dro til topps, blant annet John Dickson Carr, Joseph Conrad, Johan Harstad, Joseph O'Connor, J.R.R. Tolkien, Jan Wiese, Jules Verne, James Matthew Barrie, Jon Fosse, Johann Wolfgang von Goethe og John Steinbeck. Ikke så mange damer, altså. Kanskje du har en favorittdame på J som jeg ikke en gang har hørt om?

Fortsatt god lesesøndag, alle sammen!

4 kommentarer:

  1. Roy Jakobsen er min favoritt på J. Han skriver så herlig.
    Ha en fin søndag!
    Ingun

    SvarSlett
    Svar
    1. Roy Jacobsen er en fin favoritt! Han skriver veldig godt. Så langt liker jeg "Hoggerne" best, men jeg har ikke lest de siste bøkene hans.

      Ha ei fin leseuke!

      Slett
  2. Hva med J.K.Rowling? Liker du Harry Potter? ;-)

    Det finnes også en finsk kvinnelig forfattere Johanna Sinisalo som jeg liker godt. Hennes bok "Fuglehjerne" kom ut i 2012 på norsk.

    SvarSlett
    Svar
    1. J.K. Rowling er også en god kandidat! Jeg synes det er mye bra med Harry Potter, men for min del når ikke Rowling helt opp her.

      Jeg har lest litt om Sinisalo og synes "Fuglehjerne" ser interessant ut (ekkel tittel). Veldig annerledes plott med backpackertur i Australia! Men ser at hun har skrevet en del science fiction. Er "Fuglehjerne" det, eller en vanlig roman?

      Slett