mandag 10. oktober 2011

Føling i akademia

Det er snart midten av oktober, hvilket betyr at jeg straks er halvveis i enda ett semester. Herlig! Men arbeidsbyrden er såpass stor at jeg ikke helt kan glede meg over det; det er noe med det å kunne se lyset i enden av tunnelen. Min tunnel er utrolig lang, svingete, stigende, synkende og kronglete, og helt uten lys, jeg kjører mest på måfå, er sikkert over den gule stripa mesteparten av tida, og bilen har noen riper i lakken etter ymse sammentreff med andre biler, autovern og betongvegger. Ja, det er i alle fall sånn det føles.

Jeg har fire oppgaver igjen før eksamen, to store, en middels og ei lita. Alle eksamensøvingsoppgavene må leveres og bestås hvis jeg skal kunne ta eksamen. Og noen av dem teller med i den endelige karakteren, også. Jeg opplever at jeg konstant blir vurdert, men av hvilken grunn og til hvilken pris? Alle oppgavene gjør at jeg ikke fokuserer på pensum, som er interessant, men komplisert. Jeg leser med mindre nærvær fordi jeg veit jeg blir drilla etterpå og kan slå opp i boka da. Det gjør at jeg ikke lærer ting ordentlig, sjøl om det er det motsatte som er intensjonen, altså at studentene gjennom oppgavene lærer stoffet enda bedre.

Men hvorfor skal alle studenter gjennom oppgaver hele tida, hvorfor er det ikke som før, med kun én eksamen? Min teori er at det er alt for mange som stryker, og at studiestedene da mister statsstøtte, som jo gis per uteksaminerte hode. Å tape penger egner seg dårlig når en driver butikk, og det er jo som kjent det de fleste studiestedene her i landet primært driver med. Da er det bedre å drille studentene i eksamensrelaterte oppgaver i hele studieperioden, sånn at flest mulig får ståkarakter. Men er det ikke egentlig å lure seg sjøl? Når studentene kun prøves i oppgaver i eksamensform, altså konstruerte oppgaver, isteden for å få mulighet til å sette det de leser og lærer ut i praksis og hente eksempler fra det virkelige liv, blir jo kunnskapen kun sittende (hvis den blir sittende) i eksamensform. Ikke alle klarer å overføre dette til det virkelige liv. Og da er vi like langt (eller kort). Hvem vil vel ansette folk som har flotte cv-er, massevis av studiepoeng og hauger av eksamener, men som egentlig ikke KAN noe? Dessverre kan det virke som om det er ganske mange.

I tillegg til disse eksamensoppgavene, kommer den nitidige evalueringa. Vi som studenter blir konstant evaluert og vurdert, både som gruppe og som enkeltindivider. Faglig progresjon blir målt. Arbeidsinnsats og evne til problemløsing like så. Og sjølsagt får vi karakter på oppgaver og eksamener, og skriftlig vurdering når semesteret er slutt. Men vi skal jammen meg også evaluere.
Vi, som er studenter, som egentlig ikke kan det vi skal lære, vi skal evaluere studiestedet, foreleserne, fagplanen, pensum, studiets oppbygging, oppgavene, hvordan det hele sitter sammen. Vi blir bedt om å rangere, gi karakter, terningkast, skrive kommentarer. Vi skal ta med smitt og smule, hva vi synes, hvordan vi reagerer, hvordan vi føler.

Hva jeg føler? Jeg er student, jeg skal ha respekt for foreleserne mine og for studiestedet. Jeg skal gjennom det løpet en kompetent førsteamanuensis, professor eller doktorgradsstipendiat legger opp for meg. Jeg skal stole på at de, som fagpersoner, som godt utdanna, profesjonelle og voksne mennesker, veit best. Hva jeg føler kommer så himla langt ned på lista. Jeg skal ikke føle. Det skal ikke være rom for føleri-følera i akademia. I alle fall trodde ikke jeg at det var tid til sånt. Det er nemlig det faglige som skal være i fokus, ikke enkeltmenneskers reaksjoner, misforståelser og eventuelt tullball på usaklig grunnlag. Hvis lista skal legges helt ned, helt ned til der hvor vi driver og føler, da kan jo alle studere, ta høyere utdanning. For alle føler. Og alle kan føle at ei oppgave er vanskelig eller dum. Og hvis flertallet føler det, da er det best å fjerne oppgava. Ellers er det jo alt for mange som stryker. Men vent! Det er jo sånn det er.

Hvem er det som har bestemt at høyere utdanning er for alle? Hvem er det som har bestemt at lista skal legges så langt ned at til og med onkel Kåre på over førti år, som knapt klarte å fullføre ungdomsskolen og som har jobba svart hele livet, kan ta emner ved universitetet? Hvem er det som raserer det norske, tidligere velfungerende, utdanningssystemet? Og hvor er alle de som skal reagere, si at de ikke finner seg i det, hvor er professoren på 68 år som ikke tolererer å bli vurdert av jyplinger på 22, det er jo hun som kan stoffet, hvor er læreren på 45 som slutter i protest? Jeg aner ikke. Slike historier ties ned, fortrenges. Det kan nemlig såre noens følelser.

4 kommentarer:

  1. Enig! Enig! Enig!
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Bra innlegg! Jeg er så enig, så enig i at høyere utdanning ikke skal være for alle. Spesielt når kravene i grunnskole og på videregående bare har blitt mindre med årene, og ingen vil innse at karakterer og grader faktisk blir helt verdiløse hvis hovedmålet er at alle skal fullføre.

    SvarSlett
  3. Skulle ønske det var flere som oss, flere som kunne si dette, HØYT OG TYDELIG! For det trengs. Vi må ha et minimumskrav, menneskene som skal delta i samfunnet må ha en felles plattform som må være heva litt over barneskolenivå. Og likevel må det være lov å velge å bli snekker eller rørlegger, akkurat som det må være lov å velge å bli historiker eller prest. Begge deler er bra. Vi trenger begge deler. Og ikke alle har foutsetninger for å bli håndverker eller akademiker. Det må også være lov.

    SvarSlett