Angst, smerte og sult

Den femte lesesirkelboka til lesesirkel 1001 bøker er Knut Hamsuns (1859-1952) enestående gjennombruddsroman Sult fra 1890, og bloggdatoen er egentlig førstkommende søndag. Jeg har dessverre ikke hatt tid til å lese denne boka på nytt heller, i likhet med forrige lesesirkelbok, Den afrikanske farm av Karen Blixen. Men Sult gjorde svært sterkt inntrykk da jeg leste den i forbindelse med studiene for nesten nøyaktig ett år sida. Og fordi jeg er redd for at jeg kanskje ikke rekker å lage et innlegg på søndag, kommer det nå.

Det er forferdelig mye som kan sies om Knut Hamsun og Sult, og nesten like mye er sikkert sant. Jeg tror likevel at det meste er avhengig av hva slags lesebriller en tar på. Det som kan slås fast er at Knut Hamsun gjennom sin navnløse og sultne antihelt skaper en ny måte å skrive romaner på. Fokuset, det repeterende, svimlende og egosentriske, er helt annerledes enn det som i lange tider var idealet, og det er derfor det med Sult markeres en endring innafor de litterære strømningene som på mange måter fortsatt er gjeldende - her tenker jeg på Knausgård og andre navlebeskuende skriblerier (dette er sjølsagt bare én av mange strømninger).

Sult er ei effektiv bok. Det er svært lite som er overflødig. Knut Hamsun har valgt seg ut dager, timer, minutter, som han skildrer inngående, som han er i, sammen med denne navnløse. Jeg opplever at de noen ganger er så nær hverandre at det er som om de er ett. Det går raskt nedover med han (eller dem), fra ille til verre, det er en tilsynelatende evig, ond spiral som han ikke klarer å kaste seg ut av. Han vil så gjerne være en stor, flott mann, med penger, karriere og tekster på trykk, han vil det så intenst at drømmene tar over, de lammer han nesten, så han ikke kan gjøre annet enn å sitte sulten og kald på en benk i Slottsparken. For å ikke tenke på sin egen situasjon, for å ikke kjenne etter, se seg sjøl, innrømme og erkjenne, flykter han inn i fantasien og er sjukelig opptatt av hvordan andre ser han. Og når han endelig får penger, gir han dem vekk.

Vil han seg sjøl vondt? Jeg tror ikke det. Jeg tror han er drevet av noe som han opplever som større enn fysiske behov, større enn sult. Det er denne indre krafta han har, skapertrangen, viljen. Men fordi han er så lett, så lett, nesten euforisk når han har en god dag, lar han seg avlede, distrahere. Hele tida! Den er mat og drikke, kvinner, bekjente og fremmede, været, dyr, bevegelser, lukter og lyder. Han sanser med hele seg og tar inn alt. Det hele grenser opp mot galskap, og enkelte steder bikker det over. Det er først og fremst stormannsgalskap. Men det er også angst. Den sterke, lammende angsten følsomme individer kan overmannes av når som helst, hvor som helst, som kan få en til å ta gale avgjørelser på galt grunnlag.

Er det ei god bok? Ja, for det er et solid håndverk. Den er ensidig, vil kanskje noen si, og sånn sett gir den ikke et helt bilde av denne navnløse. Men er den sannsynlig? Finnes det sånne egosentriske, forvirra mennesker? Det tror jeg at det så absolutt gjør, og har gjort, til alle tider. Men hva veit vi egentlig om han? Ikke så mye. Hamsun lar oss bare se brøkdeler av mannen. Men skal den gi et helt bilde? Kanskje ikke. Den fungerer som den er, og for meg er det et innblikk i en litt annerledes, litt vemodig, litt fremmed og litt gjenkjennelig verden. Det er sårt og vondt. Men som leser må en være villig til å tre inn i det, kjenne etter. Hvis ikke blir alt kavet, sulten, savnet, smerten og angsten, bare overflate og påstander.

Men leseropplevelsen min var ikke god. Dette var ikke ei bok jeg koste meg med å lese. Og det er ingen annen bok som har fått meg til å føle det som Sult fikk meg til å føle. Det var så sterkt og så virkelig, sjøl om jeg var uenig og syntes antihelten var teit, dum og en som tydelig burde vært diagnostisert, det har, til denne dag, ikke vært en tekst i nærheten av Sult. På godt og vondt. Men mest vondt. Derfor har jeg stor respekt for boka og forfatteren.