søndag 28. august 2011

Et dansk Afrika

1001 bøkers fjerde lesesirkelbok er Den afrikanske farm av Karen Blixen (1885 - 1962), ei bok jeg leste en varm sommer for flere år tilbake og som jeg dessverre ikke har hatt tid til å lese på nytt nå. Men jeg husker godt den episodiske fortellerstilen med flere løsrevne historier, de mange skildringene av mennesker, landskap og det varme klimaet, forfatter-jeget Karen Blixens rolle som problemløser, en slags enehersker og vertinne, med stadige besøk fra Europa, meglinger mellom de innfødte og tenking rundt profitt og økonomi, redskaper og teknologi tilknytta farmen hennes, som i perioder var svært vanskelig å drive (blant anna på grunn av børskrakket i 1929 og de harde trettiåra). Jeg husker at jeg leste lange stykker høyt for noen familiemedlemmer, og at avsnittene blei til gjenstand for diskusjon hjemme. Hun skildrer jo de innfødte både med humor, varme og med en avstand som hun med den tids kolonialiseringstanker på mange måter var "berettiga" til å ha.
Hun er både medfølende og hoverende - på ganske elegant vis! Men mest av alt formidler hun en kjærlighet til farmen, til landet, til kontinentet Afrika, som stagger henne, utfordrer henne og inspirerer henne.

Kombinert med at jeg leste Den afrikanske farm leste jeg også en del om Karen Blixen. Og jeg kunne ikke unngå å bli fascinert av denne tøffe dama som sløste vekk hele arven sin, som gifta seg med en mann og elska en annen, som aldri fikk barn, som kom hjem til Danmark, sjuk og fattig, med et hode fullt av historier som seinere skulle utgis under blant annet pseudonymet Isak Dinesen. Og da mamma hadde vært på Rungstedlund, barndomshjemmet (og dødsstedet) til Blixen som nå er museum, hørte jeg spent på hva hun fortalte. Om farens, Wilhelm Dinesens, mye omtalte og tragiske sjølmord, om mora til Blixen, Ingeborg Dinesen (født Westenholz), et rivjern av ei kvinne, som dreiv Rungstedlund og oppdro fem barn, og som i tillegg holdt salonger og var en viktig intellektuell, om de begava søstrene hennes, om de ulykkelige kjærlighetsforholdene og det mislykka ekteskapet, om syfilisen, som var medvirkende årsak til farens sjølmord i 1895 og som også var med på å ta livet av Blixen.

Og det er mye av dette som er spennende og interessant og helt unikt. Men likevel, sjøl om jeg gjerne vil like denne enestående, myteomspunnede forfatteren, som skriver innafor en gammel fortellertradisjon med historier som veves og flettes sammen og som bygger på hverandre, sjøl om jeg vil, klarer jeg det ikke. For jeg husker henne fra en tv-dokumentar jeg så deler av, og makan til beiskt kvinnemenneske skal en leite lenge etter. Hun var så hoverende og ekkel, og mange av uttalelsene hennes var direkte støtende. Og dette var da hun var gammel og sjuk - hvordan kan hun da ha vært som ung og frisk? Det beviser bare, nok en gang, at det ikke nødvendigvis er en eksplisitt sammenheng mellom forfatteren og verkene... For Den afrikanske farm er noe av det beste som finnes innen det som kalles erindringsdiktining, og mange av fortellingene hennes har fortsatt ikke møtt sin like.

4 kommentarer:

  1. Jeg fikk ikke fullført Den afrikanske farm i forbindelse med lesesirkelen og har så langt bare lest femti sider, men jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Boken er så velskrevet og vakker at jeg tar meg i å bli revet med av noe jeg ellers ville funnet ganske kjedelig. Blixen selv har jeg ikke noe forhold til, bortsett fra at jeg har sett bilder av henne som gammel og hun ser fryktinngytende ut. Men også troll kan skrive glimrende bøker;-)

    SvarSlett
  2. Ja, det er nettopp det de kan! Håper du får lest ut hele boka da, blir fint å lese hva du synes. Er enig i det du skriver, boka er såpass velskrevet, det flyter så godt, at det er innbydende og fint og interessant uten å være spennende.

    Gleder meg til kommende lesesirkelbøker, håper jeg får mulighet til å være med på flere av dem:)

    SvarSlett
  3. Nå kjenner jeg at jeg ble redd for å fordype meg mer i Blixen sitt liv. Etter å ha lest den afrikanske farm, og googla en avsindig mengde bilder av Blixen, ble jeg bent ut småforelska. Fikk lyst til å skaffe meg en haug med dokumentarer og biografier. Nå..not so much. Jeg vet jo at dama må ha vært litt av et hespetre, men jeg har på en måte ikke lyst til å få det så godt bekrefta at jeg må slutte å digge henne.

    SvarSlett
  4. Da foreslår jeg at du inntil videre lar være å lese biografiene, og heller koser deg med bildene og bøkene;) Og når du er klar for å lese om et skikkelig hespetre, veit du hvor du kan begynne.

    SvarSlett