Det er blant annet det siste spørsmålet som gjør at jeg synes det noen ganger er veldig vanskelig å bedømme, vurdere, omtale, anmelde og anbefale bøker. En risikerer jo å møte seg sjøl i døra ved en eventuell gjenlesing seinere. Et eksempel er trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg har blitt fortalt at mange unge lesere identifiserer seg best med den unge og sta Kristin som vi møter i Kransen, mens bind to og tre ikke gir samme intense leseropplevelse. På et seinere stadie av livet kan derimot samme leser synes at Kransen er litt "tam", mens Husfrue er noe av det beste hun har lest. Enda noen år etter er det Korset som virker sterkest.
Nå er ikke akkurat romanene om Kristin Lavransdatter treige å komme i gang med, i alle fall ikke for meg. Men som jeg tidligere har skrevet om, opplevde jeg at Anna Karenina virkelig tok sin tid og mer enn det. Jeg har lyst til å lese den på nytt om noen år for å se om jeg leser den annerledes. Eller kommer jeg fremdeles til å ha samme oppfatning? Boka har jo ikke endra seg sia den blei utgitt, så alle mulige endringer må foregå i meg og på grunn av at jeg er en annen leser i framtida enn jeg er nå. Vil Anna Karenina være mer rett for meg på et seinere tidspunkt? Eller kommer jeg til å måtte tvinge meg igjennom?
Jeg tror at alle bøker jeg leser setter spor, enten det er positivt eller negativt, stort eller smått, sterkt eller svakt. Noen bøker er så intense å være i at det kan ta flere dager å komme ut av dem, som for eksempel Den blinde morderen av Margaret Atwood. Og noen bøker er ekstra "rare": der og da gir de svært lite, men etter uker, kanskje måneder, dukker det opp noe fra boka - en setning, en person, en skildring, en hendelse - som setter i sving en rekke assosiasjoner i meg. Det er sjølsagt lenge etter at en eventuell omtale er skrevet, og for meg sier det mye om hvor problematisk det kan være å skrive om litteratur. Andre bøker igjen er så sterke at de blir en del av meg for alltid. Eksempel på det er Per Olov Enquist og Styrtet engel: "Pust frem ansiktet mitt." Det er en av de flotteste setningene jeg veit om.
Og for hver bok jeg setter i hylla mener jeg at jeg har utvikla meg som leser, enten mye eller bittelitt. For jeg lærer noe av hver bok. Det kan være reint teknisk, om historiske epoker, om å skrive fram, vinkle, et stoff, om emner som tas opp, om yrker jeg ikke kjenner så godt og så videre. Men de aller beste bøkene lar meg også lære noe om meg sjøl.
Og noen ganger kan en linje følge deg og fordypes gjennom årene. Tenk så fantastisk språket er, ord for konkreter gis ny og dypere mening, abstraheres, fylles med erfaringer av håp og tap, forventning og sorg - og så står man der, og er kanskje ikke tjuefem år lenger, og gråter når spesielle verselinjer blir sagt, skrevet, lest eller når de siver opp i deg og bærer mer innhold enn du klarer å ta. Så stort. Hvilken glede å få leve i språket.
SvarSlettTrudelutt
Ja, det er det som er fantastisk! Det er det som er gleden ved å lese, tolke og å reflektere over innholdet, å bli en del av litteraturen og språket, å ha et levende forhold til det. Vi er heldige som kan ha det sånn, som kan leve der også.
SvarSlett