torsdag 17. mars 2011

Endring og utvikling


Det er en annerledes Herdis som åpner Ved neste nymåne (1971). Den vesle jenta som var på sommerfest på slutten av Musikk fra en blå brønn (1960) ser en kun spor av. Hun leiter ikke lenger etter musikken inni seg, hun spiller piano sjøl. Sansningene hennes, følsomheten og sårheten, er her fortsatt, men i mindre grad enn før. Det er som om deler av henne er blitt slipt vekk, eller sperra inne.

Herdis blir stadig mer sjølstendig og er plutselig ingen småpike mer. Bevisstheten og verden utvides, kroppen endrer seg og bringer med seg damelukt, Herdis driver gatelangs aleine og veit ikke helt hvor hun skal, hun krangler med mora, som hun har flytta inn sammen med, og ser nesten aldri faren mer. Hun kjenner på mange intense følelser; hun er sint og fortvila, hun gjør seg sine første tapserfaringer, trosser og angrer. Og hun er lei. Både lei av å forsøke å skrive brev, lei av å bli mast på og lei av å ikke bli sett.

Seinere i boka blir hun eldre. Komposisjonsmessig er ikke denne boka så stram som den forrige. Kapitlene i Musikk fra en blå brønn glei nærmest over i hverandre, kunne leses hver for seg og som en helhet. Herdis var en fast og konkret jentunge, problemene hennes var reelle og familiesituasjonen, i likhet med den politiske situasjonen i Europa, blei mer og mer fortvila. Det var en naturlig progresjon i relasjonene.

I Ved neste nymåne er det mer enkeltstående episoder som blir skildra. Mellom hver episode kan det gå noen dager eller flere år. Herdis vakler, søker og leiter, hun forsøker å finne sin egen vei mellom andres krav og forventninger. Krigen er fortsatt et bakteppe som stadig treffer Herdis hardere. Hun forsøker å gjøre det rette, men noen ganger er det fryktelig vanskelig. Og ofte blir hun, og de rundt henne, skuffa. Persongalleriet i bøkene er omtrent like store, men om en ikke har lest Musikk fra en blå brønn går en garantert glipp av noen viktige sammenhenger som forfatteren ikke bruker plass på i Ved neste nymåne.

Herdis blir voksen i ei tid hvor alt er i endring og hvor ingenting lenger kan bli som før på grunn av det som har hendt i Europa. Nedreaas får fram hvordan krigen påvirker både de små og de store ting, særlig i dialog og samspill med mora, onkel Elias og den fraværende faren. Herdis er i opposisjon til alle og ingen på samme tid. Det er mange konflikter i familien, og de tyske familiemedlemmene på morssida får gjennomgå på ulike måter. Herdis ser det hele fra avstand og vipper mellom å forstå og å ikke forstå. Noe kommer ubehagelig nært likevel, og da er det fryktelig å være helt aleine.

Herdis er i stor grad en som iakttar og tenker i denne boka, isteden for en som handler og snakker. Hun gjør seg erfaringer og minnes dem, såre som gode, hun har håp og lengsler. Hun er veldig menneskelig og veldig nær, men likevel opplever jeg at jeg som leser er lenger unna denne Herdis-en enn den forrige. Er det fordi hun er mer skiftende, annerledes? Er det fordi forfatteren springer fra episode til episode for å vise fram Herdis, og ikke gir meg mulighet til å komme så tett på? Eller er det fordi tida hun lever i ikke gir gjenklang i min samtid?

Sjangermessig er dette en roman, men jeg synes boka faller litt midt i mellom sine egne premisser og temaer. For dette er både en oppvekstroman, en erindringsroman og en slags dannelsesroman, den er et psykologisk portrett og en samtidsskildring, den er en krass skildring av politikk og ideologi, av familieforhold og av klassesamfunnet. Noen steder kommer en såpass tett på Herdis at den også kan leses som en erkjennelsestekst, sjøl om den ikke er skrevet i førsteperson.

Det er en styrke at boka favner så mange temaer og åpner for så mange lesemåter. Det gjør at mange ulike lesere kan finne et rom i boka som de opplever treffer akkurat dem. Men det kan også oppleves som springende og kaotisk, og jeg tenker at romanen kanskje ville vært tjent med å være litt strammere. Jeg mener ikke at noe burde vært kutta, den kunne gjerne vært lenger! Torborg Nedreaas har nemlig etablert et veldig troverdig og spennende univers, og mot slutten er det mye som forblir ubesvart. Kanskje er det jeg etterlyser en mer styrende fortellerstemme, som viser vei? Eller en mer samla Herdis? Men da mister boka noe av tenåringstroverdigheten som er så fint skildra.

Av Nedreaas sine utvalgte verker har jeg nå igjen novellene. Det er ei tjukk bok med både korte og lange tekster, med utdrag fra alle hennes novellesamlinger. Jeg ser for meg at det kommer til å ta tid før jeg får lest hele. I de siste åra har jeg verken vært så glad i å lese noveller eller tatt meg tid til å lese så mange - ofte har jeg blitt skuffa over innholdet i dagens norske noveller og blitt imponert over de gode gamle tekstene av for eksempel Bjørnson, Kielland, Skram og Undset. Også i novellene skal Herdis dukke opp. Jeg gleder meg til å lese tekstene, kanskje de på en eller annen måte kaster lys over den Herdis-en jeg har lest om nå?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar