tirsdag 22. februar 2011

Harry Potter på bomtur

Den fjerde Harry Potter-boka, Harry Potter og ildbegeret, er uten tvil den dårligste hittil. Det kan virke som om forfatteren har vært utsatt for et så massivt press at det ikke lenger har vært viktig hva hun skriver eller hvordan hun skriver, så lenge hun skriver. Sjølkritikken, og eventuell kritikk fra redaktører og forlag, kan ikke ha vært særlig dominerende i denne prosessen. Det er tydelig ikke bare gjennom språket, men også i konfliktene som skrives fram, personkarakteristikker, det helheltlige hendelsesforløpet og de få forsøkene på å gi et "indre" bilde av Harry. Det blir nemlig med forsøkene. Det som jeg likte godt i den første Harry Potter-boka, nemlig varmen, humoren og selvfølgeligheten ovenfor det magiske, er så godt som borte. Isteden er det erstatta av rumpeldunkmas og husnissetull, som egentlig ikke leder verken fram eller tilbake.

Først og fremst virker det som om Harry Potter og ildbegeret er resultatet av en ufokusert prosess, hvor forfatteren ikke har hatt kontroll på stoffet. Det spriker i alle retninger, og det tar ufattelig lang tid før året på Galtvort kommer i gang. Lesinga går greit, men treigt. Det skal skje noe hele tida, men vi som lesere får vite svært lite om bakenforliggende årsaker og blir derfor ikke engasjerte. Det eneste kapittelet som skiller seg ut, er det første: her er forfatter og personer nesten i et helt annet univers. Det er samla, fokusert og godt skildra, og det som skjer skaper både uro og nysgjerrighet. Kapittelet er egentlig alt for skummelt i forhold til hva som er Harry Potter-seriens egentlige målgruppe - det er grøss og gru etter voksen lest. I neste kapittel synker nivået drastisk. Her er Rowling langt nede i kiosklitteraturen; det er gjenfortelling og nitidig presentasjon av alt og alle. Ingenting er morsomt eller spennende, det er bare overflate hele veien. Og du verden hvor langsomt det går!

Boka omhandler Harry Potters fjerde år på Galtvort, og konfliktene mellom elevene og lærerne, samt elevene og lærerne i mellom, tilspisser seg. Ikke overraskende kommer det en ny lærer også i år - når en først har funnet en oppskrift, så... Voldemort er en stadig voksende fare som får lite plass på grunn av tretrollmannturneringa (nei, de tryller ikke med trær) - en uhyre utroverdig turnering som brått går av stabelen på Galtvort, og i en periode blir skolen invadert av andre elever. I bakgrunnen vimer både husnisser og byråkrater i hopetall, tilsynelatende helt tilfeldig. Ronny og Hermine befinner seg i ukjent farvann, Fredrik Djervell trer fram som en flat helt, Malfang når nye høyder i sin vilje etter å ta rotta på Potter, og det virker som om ingen kan tenke lenger enn sin egen nesetipp. Karakterenes "indre liv" er i denne boka totalt fraværende, og utviklingsmessig kommer alle omtrent like langt som sprengstjertskruttene til Gygrid.

Etter en innledning på om lag hundre sider, en drøy og sprikende midtdel hvor det krangles og kjeftes over en lav sko, og hvor Harry Potter surrer rundt med et gullegg og brått finner ut at han ikke er alldeles usynlig i usynlighetskappa si likevel, er det duka for en heseblesende slutt, som er vel så lang som innledninga, og dominert av de ondes voldsomme enetaler. (Og er det virkelig så sannsynlig; "Haha, Harry Potter! Nå skal jeg drepe deg! Men først skal jeg fortelle om alle skurkestrekene mine!") Når monologene går over flere sider, når ingen reflekterer over det som blir sagt, minst av alt Harry, og når skildringene er på nivået "det var grusomt", får jeg ikke lyst til å lese mer. Men jeg leste ut boka likevel, sjøl om jeg mer eller mindre måtte tvinge meg igjennom de siste femti sidene. Her er det bare oppramsing og forvirring, eventuelle spenningsskapende elementer hogges like brått vekk som en viss animagus, og tilslutt blir historia knytt sammen med noe som ikke er så langt unna "snipp, snapp, snute".

I Harry Potter og ildbegeret er det språket som kanskje mest vitner om en slurvete prosess. Gygrid har stadig billesvarte øyne, og Harry tenker at rektor Humlesnurr aldri har sett så gammel ut gjentatte ganger. De samme elementene gjentas, muligens av vane, muligens av uoppfinnsomhet. Tanketanken kunne vært utnytta på en mye bedre måte tidligere i boka, i likhet med samtalene med Humlesnurr. Og det burde slått forfatteren at det i bok fire ikke er så morsomt at Nilus alltid glemmer og kløner. Noe nytt er velkommen! Men ikke av den typen som hun faktisk kommer med; at Fred og Frank, som alltid byr på spillopper, i denne boka stort sett sitter gjemt i en krok og hvisker. Utviklinga til Harry, Hermine og Ronny, eller mangelen på sådan, er urovekkende. De er på ett nivå i huet hele tida, alle tre. De mistenker aldri en ny lærer, de går aldri til Gygrid med en gang for å få informasjon, de stiller aldri spørsmål ved det soleklare. Malfang ligger, skrekk og gru, på mange måter et hestehode foran.

Harry Potter og ildbegeret er nok ikke en "sann lesersvir" for andre enn de ihuga tilhengerne, som sluker alt - lykkelig ukritiske. For meg er det alt for mye som ikke stemmer til at det kan glemmes. Og jeg er virkelig ikke glad for at konflikter og hendelser lesses på hverandre i hopetall. Men det skal sies, til Rowlings forsvar, at det er vanskelig å skrive godt. Og jeg kan forestille meg at det ikke akkurat hjelper når hele verden ivrig sitter og venter og kun er interessert i den neste boka om Harry Potter, som skulle vært ferdig i går! Kanskje like greit at det er et lite opphold mellom denne boka og den neste?

2 kommentarer:

  1. Jeg er enig i at dette er den svakeste i serien. Og du har kanskje rett i at forventningene må ta en del av skylda for at boka spriker og prøver å fange 9-åringens glede over husnisser som pruter ned frihelger og lønn, 14-åringens sult på intens spenning over en gjenkjennlig lest, de eldre lesernes nysgjerrighet på de voksne utenlandske gjestene osv. Ja, åpningskapittelets gotiske dåm henger litt for seg sjøl. All rumpeldunkinga er støyende, men forsøksvis en kritikk av sporthysteriet og et forsøk på å gi unger en opplevelse av samhold og idrettsånd! Den mest pedagogiske delen, kanskje. Forfatteren vil mye! Jeg forstår henne. Et enormt stoff, mye på hjertet, stor suksess og et ønske om å få det til. Mye som skrives og utgis er likevel dårligere enn dette. Jeg nevner vampyrer, løs fantasy, splatter-komedier, spenningsserier, slappe kjærlighetsromaner med pappjenter og stålgutter etc.
    Petimeter

    SvarSlett
  2. Jeg skal innrømme at det finnes dårligere bøker enn dette - for all del! Men jeg tror at jeg, og mange med meg, kanskje blir fanga i en serieforventning. Når Rowling tidligere har vist at hun kan skrive bedre og lage bedre historier, så er det skuffende at dette kommer igjennom. Det blir så veldig slapt og tamt i forhold til forgjengerne. Og det er ikke sikkert at det hadde vært veldig vanskelig å stramme opp og kutte litt for å gjøre boka mer samla.

    Hun vil mye, ja. Og på mange måter er det bra, for det er nok av dem som ikke vil noe som helst. Men likevel er det greit med konstruktiv kritikk. Kanskje ikke alt skal pakkes inn i samme bok? Kanskje ikke alt skal presenteres med samme tyngde? Kanskje hovedfokuset ikke bør være på detaljene i bakgrunnen hele tida? Og kanskje en ikke skal forsøke å tilfredsstille alle mulige lesere på samme tid? Det er vanskelig - en blir jo hjemmeblind i egen tekst.

    Kanskje feilen er nettopp at boka sammenlignes med de tidligere bøkene i serien. Kanskje den heller skulle sammenlignes med annen barne- og ungdomslitteratur? For når leserforventningene til et stoff er så sterke, fungerer de nesten som skylapper. Det blir vanskelig å se på utsida. Og det er kanskje det en bør?

    Filmen er forøvrig mer samla, men også mer endimensjonal. Det virker som om noe stadig må gå på bekostning av noe anna.

    SvarSlett