søndag 11. juli 2010

Hipp hurra for Charles Dickens!

Arthur Clennam vender hjem til England etter tjue år i Kina. I Kina har han vært sammen med faren, som plutselig dør. Hjemme i London venter den kjølige, strengt religiøse og invalide mora, Mrs. Clennam. Arthur overrekker henne ei klokke fra faren. Gjemt inni klokka ligger også en lapp hvor det står Do not forget. Arthur spør hva det betyr og hvorfor klokka er så viktig, men mora nekter å svare og kaster han ut. Fast bestemt på å løse mysteriet begynner Arthur å trekke i mer eller mindre tilfeldige tråder. Det leder han raskt til familien Dorrit i gjeldsfengselet Marshalsea. Det blir ikke bedre når Arthur finner ut at Mrs. Clennam har ansatt Amy Dorrit, det yngste Dorritbarnet, som syerske. Mrs. Clennam behandler Amy veldig godt, bedre enn hun noen gang har behandla Arthur. Har Amy Dorrit noe med familien Clennam å gjøre?

Dette er starten på BBCs tv-serie Little Dorrit fra 2008. Originalt var den delt inn i fjorten episoder, her hjemme i Norge blei den sendt i åtte deler på NRK. Ikke at det spiller noen rolle: jeg er forelska! Og jeg kunne gjerne skrevet om hver eneste episode. Dette er nemlig absolutt fantastisk. Sjølsagt er det små feil og mangler også her, men det gidder jeg rett og slett ikke å bry meg om. I Little Dorrit leveres ei rik folkelivsskildring, her er det mennesker av alle slag og fra alle lag. Det er fascinerende hvordan historiene og konfliktene er bygd opp, hvordan alt henger sammen, hvordan hvert eneste menneske er plassert - nøye, bevisst og gjennomtenkt - og hvordan alle hendelsene får en større mening mot slutten av historien.

Jeg opplever de aller fleste scenene som virkelige, troverdige og tidsriktige, det er som om jeg er med gjennom Londons skitne gater og inn til Dorritene på Marshalsea, eller oppover de knirkende trappene i the House of Clennam. Det er vakkert filma og godt klipt. Det varieres mellom detaljer og nærbilder, overblikk og sveip. Jeg er begeistra for samtlige skuespillere, men særlig for de to som har hovedrollene som Amy Dorrit (Claire Foy) og Arthur Clennam (Matthew Macfadyen). De virker så tvers igjennom snille, gode og milde, de er så nære og menneskelige, så åpne med sine feil og fortrinn! Macfadyen kler veldig godt å spille en høflig, snill, rufsete, litt usikker, stolt mann (jamfør filmatiseringa av Pride and Prejudice fra 2005) og Foy er nærmest perfekt som Amy Dorrit. Jeg synes også at Russell Tovey er utrolig søt som John Chivery.

Dette er spennende og interessant, koselig og grusomt, morsomt og trist, fascinerende og herlig. Det er naturlig nok fordi utgangspunktet er føljetongen (og seinere romanen) Little Dorrit, skrevet av Charles Dickens, utgitt mellom 1855 og 1857. Og Charles Dickens' signatur er og blir et kvalitetsstempel. Her er det særinger som Pancks, Blandois og Flintwinch og mer karikerte typer som Flora Casby Finching, Mr. og Mrs. Meagles og Henry Gowan. Det er ei reise på mange plan; ikke bare fra Kina og hjem, men også til og fra Marseille, Venezia og Roma. Dessuten er det også ei reise mellom overklasse og underklasse, mellom gjeld og formue, mellom god og ond, mellom kjærlighet og hat. Og sjølsagt går alt godt, helt til slutt. Nedturen, og den er bare én, er at serien ikke er lenger.

Little Dorrit fikk sju Emmypriser av totalt elleve nominasjoner i 2009, inkludert Beste miniserie, Beste regi og Beste manus. I og med at jeg ikke har lest boka, vurderer jeg ikke adapsjonen fra roman til tv-seriemanus.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar