onsdag 7. juli 2010

En mager Kirsten Giftekniv

Både kritikere og publikum har rost Gwyneth Paltrows innsats som spleiseren Emma i filmatiseringa av Jane Austen-romanen med samme navn, men etter å ha sett filmen kan jeg virkelig ikke forstå hvorfor. I filmen fra 1996 er Paltrow stiv, både i kroppen og i ansiktet, og hun framsier replikkene sine uten intensitet, overbevisning eller innlevelse. Hun er tynn, alt for tynn til å passe inn i kroppsidealet fra 1815, Toni Collette passer mye bedre. I tillegg virker det ikke som om hun (altså Emma) bryr seg om noe som helst. Hun er passiv og mangler totalt den snerten og humoren som karakteren har i boka.

Handlinga er i hovedtrekk det at uskyldige og tilfeldige mennesker blir ofre for Emmas giftesjuke tanker. Venninna Harriet (Toni Collette) er den som får lide mest. I filmens begynnelse er hun nær et giftermål, men fordi bonden er under hennes stand, får Emma henne til å takke nei til frieriet. I slutten av filmen, etter mange tårer og håpløse forelskelser, er det likevel bonden Harriet gifter seg med. Uten at det har ført til noe særlig utvikling i Harriet, og nesten ikke hos Emma heller (hun er lei seg for det hun har gjort, skjønner at det var feil, ber om tilgivelse og er så lykkelig i alle sine dager). Mitt spørsmål til akkurat dette er: hvorfor tenker ikke Harriet sjøl? Hvorfor tar ikke Harriet sine egne valg?

Emma er opptatt av kjærligheten, men bare når det kommer til andre mennesker. På seg sjøl er hun blind, og hun blir derfor veldig overraska når han hun tror beiler til Harriet frir til henne. Hun lar seg begeistre av Frank Churchill (Ewan McGregor), uten at det er noe ektefølt i bånn. Det er, fra første stund, Mr. Knightley, i Jeremy Northams skikkelse, som er den åpenbare kandidaten for henne. Det er ikke en gang forsøkt å legge skjul på det, og hele historia mellom de to er så overfladisk og opp i dagen at den ikke er det minste spennende. Det synes jeg er leit, for her er det vært rom for mye humor, diskusjoner og kveruleringer. Jeg opplever at jeg blir lova full pott, men i virkeligheten får jeg bare noen smuler. Hadde det ikke vært for at Northam er høy, mørk og kjekk, hadde jeg ikke fått noe som helst. Bare én scene i hele filmen virker ekte: når Mr. Knightley kjefter på Emma. Da er det som om det skjer noe virkelig. Men like etter er det tilbake til den samme, gamle stilen.

Hvis jeg prøver å se vekk ifra Emma er det fortsatt mye å utsette på produksjonen. Som jeg skreiv i innlegget fra 4. juli så er utgangspunktet, nemlig romanen, kraftig redusert til kun ei konfliktlinje, ei historie: hvem som gifter seg med hvem. Det er alt den dreier seg om, kun en og annen replikk sier noe om andre samfunnsforhold, politikk eller lignende. En nokså brei roman forsøkes med andre ord å klemmes inn i den moderne romantiske komedien.

Filmen forsøker å være dvelende uten å lykkes. Kameraet gir inntrykk av å hvile, men glir videre for raskt til at stemningene kan sette seg ordentlig. Det gis ikke ro der det trengs, ikke luft der det er behov for det. Den klassiske filminga av åkre, enger, landsbyer, kirker, åser og trær får for liten plass og er noen steder bare hoppa over. Det er klipt for hurtig, og det forsøkte tempoet tilfører bare forvirring og uro. Jeg føler meg helt isolert i dette landskapet som jeg ikke veit hvor er, sjøl om det tegna kartet i begynnelsen indikerer at jeg er i nærheten av London. Det som er bra er musikken, kostymene og Jeremy Northam.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar