Hilsen fra Frankrike

Det har vært mye styr rundt Anna Gavalda i flere år. Først fordi hun debuterte med et brak i Frankrike i 1999 med novellesamlinga vi på norsk kjenner som Eg vil at nokon skal vente på meg, deretter fordi prisene begynte å renne inn og som følge av det; en rekke oversettelser. Den andre boka hennes, Eg elska ho, en tynn roman fra 2002, fortsatte i samme sporet. Den hittil ikke oversatte ungdomsromanen hennes fra samme år fikk også en del oppmerksomhet. Men ingenting kunne måle seg med suksessen Saman er ein mindre aleine, en tjukk roman fra 2005 (på norsk i 2006, den mestselgende nynorske boka på mange år), som blei filmatisert i 2007. Boka er oversatt til 36 språk og har solgt i mer enn to millioner eksemplarer.

Her i Norge var det mange som blei skuffa over den forrige romanen hennes, Lykka er ein sjeldan fugl. De mente at den ikke nådde opp til den forrige boka. Men kritikerne var likevel jamt over rause med rosen. Jeg har enda ikke fått lest den, og følte derfor at jeg hadde mye "å ta igjen" da jeg fikk øye på enda en Gavalda-tittel i bokhandelen; Ein vakker dag. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å ville lese disse bøkene.

Den første Gavalda-boka jeg fikk og leste var Saman er ein mindre aleine. Som mange andre likte jeg den og syntes det var spennende med en fransk forfatter - en forfatter med andre impulser og referanser, et rikt persongalleri og levende skildringer. Derfor leste jeg novellesamlinga hennes også, som kort sagt var en samling dagligdagse og gjennomsnittlige tekster som verken skiller seg ut eller imponerer språklig, dramaturgisk eller innholdsmessig. Med skepsis leste jeg kortromanen Eg elska ho og satt igjen med en litt emmen smak i munnen og følelsen av å ha blitt snytt. Boka kan knapt kalles en roman, med velvilje ei lang novelle, og den byr ikke på noe annet enn snørr, tårer og lange dialoger hvor flere liv males fram med tjukk pensel.

Men jeg er frista likevel. Til å lese bøkene. For å finne ut om det er en utvikling der. Eller fortsetter hun i samme sporet? Forblir bøkene hennes mest ordinære, litt underholdende, litt tårevåte og ellers forutsigbare? Er det rett og slett bare forkledd underholdningslitteratur, eller har hun faktisk noe å by på?