mandag 11. januar 2010

Språklig suksess

Etter mye om og men fikk jeg endelig lest Carl Frode Tillers debutroman fra 2001, Skråninga. I mange år har jeg hørt andre fortelle hvor god den er, og inni boka kunne jeg lese utdrag fra diverse anmeldere, som hyller både bok og forfatter. En anmelder skriver at boka er vond å lese.

Det jeg synes er best med boka er uten tvil språket. Språket som driver, skaper spenning og trekker leseren med videre inn i romanen (og som gjerne kunne vært enda litt mer nynorsk). Men jeg synes kanskje Tiller har gått litt langt - oppbygninga er tydelig og etter å ha lest de første førti sidene er romanens struktur ganske åpenbar. Jeg skjønner at det er et poeng at boka er i en strøm, i en bevissthet, men det hadde vært fint med litt avveksling.

Fortellerstemmen er nær og klar, sjøl om den ikke alltid er pålitelig, den følger familien tett og legger ingenting i mellom. Alt har samme betydning, virker det som, skogsturer og krangler og dødsfall. Jeg opplever at boka stadig kommer nærmere kjernen, nemlig hva hovedpersonen ser en dag i skogen. Men jeg synes ikke at denne avsløringa gjør så mye, verken med det som allerede er fortalt, eller med det som gjenstår.

Carl Frode Tiller har helt klart sin egen måte å skrive på, noe som både er positivt og negativt. Det er flott at han har sin egen stemme, sin egen stil, og sine helt tydelige, egne ideer. Men jeg synes Skråninga var for lik på hans seinere bøker, Bipersonar og Innsirkling, at det unike, som så mange har rost, uteblei for min del. Jeg hadde kanskje hatt en annen reaksjon om jeg hadde lest Skråninga først.

Jeg synes det er skummelt å kalle noen en "stor forfatter" etter bare tre bøker. For meg innebærer det nemlig så mye, og det er et ufravikelig krav om variasjon. Det synes jeg ikke Tiller har klart hittil. Men det er likevel flott å lese bøkene hans, for han har noe helt eget.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar