torsdag 17. september 2009

Realisme og religion

Johan Falkberget blei født i 1879, debuterte i 1907 og er mest kjent for sine fire historiske romaner om An-Magritt; Nattens brød, som kom ut mellom 1940 og 1959. Han er fra Rugldalen ved Røros, jobba i gruvene fra han var guttunge og brukte lang tid på å finne ut av at han ville skrive. Med andre ord: på alle punkter er han fjernt fra meg. Likevel er det han skriver tidlig i forfatterskapet gjeldende for oss som lever i dag, kanskje til og med i enda større grad nå enn da. Og det treffer. Særlig i romanen Brennoffer fra 1917.

For hva skjer egentlig, når en roter seg vekk fra Gud, vekk fra sin barndoms tro, vekk fra alt en har kjært, vekk fra familie, venner og den trygge bygda - for å dra til byen? Og hva skjer der, når en skjønner at alle drømmer; om penger, suksess, kanskje til og med berømmelse, er enda lengre unna enn det var før du dro? Og når livet er et slit for å overleve som ikke gir deg noen lyspunkter, bare litt til å døyve smertene, hva skjer da med identitet, tro og din indre styrke? Hva skjer med de nære relasjonene, med kjærligheten? Og er det noen vei tilbake?

Jon Jernblåstr vokser opp som sønn av Ildri, ei melankolsk dame med trebein og Embret, en taus, sterk arbeidskar. For Ildri er hverdagen vanskelig, hun lever mest i drømmene om å engang få et korkbein, hun sparer og sparer for å nå målet, uten å forstå at det aldri vil skje. I tillegg har hun en hemmelighet, en hemmelighet som gnager på hennes samvittighet og på hennes forhold til Gud: Jon er ikke egentlig Embrets sønn. Samvittighetsnaget og den tvilende gudstroa arver Jon fra henne. Det tause, staute og arbeidsmoralen arver han fra Embret. Og fra sin egentlige far arver han opprørstrang, frihetstanker og en hang til brennevin. Dette tar han med seg til hovedstaden rundt år nittenhundre, sammen med ei eldre kone, deres to uektefødte tvillinger og en slunken pengepung. Jon Jernblåstr er dømt til undergang. Eller?

Det er så lett å bli fanga. I drømmer, av gode tanker, av ambisjoner. Det er så lett å ty til drømmene når en egentlig vil være alle andre steder enn på jobben og hjemme. Det er så lett å tro på drømmene, tro på deres forlokkende stemmer, deres mjuke, lave krav og deres løfter om et bedre liv. Vi kjenner vel alle noen som duver lett avsted mellom drøm og virkelighet? Og de fleste har nok vært litt der sjøl også, om så bare for en stund -.

Industrialiseringa er i gang. Overalt trengs det arbeidskraft, billig arbeidskraft. Overklassen skal da få det de ønsker! Landsbyfolk og bygdefolk siver inn til byene, plasseres i små stuer, hele familier på ett rom, i morkne bygårder, i illeluktende skur. Mange dør før de fyller førti år. Eller i dag: industialiseringa krever enda mer. Overalt trengs det ny arbeidskraft, mer arbeidskraft. Menneskene i den vestlige verden skal da få alt de peker på! I fattige land jobbes det, til og med småbarn hekler og vever, syr og klipper, arbeider i gruver og på plantasjer, familiene bor under tak av blikk eller bølgepapp, de sover på skift. Mange dør før de fyller førti år.

Johan Falkberget gir den realistiske fortellinga en ekstra dimensjon med å legge til det åndelige perspektivet. Jon Jernblåstr er aleine i hovedstaden, han er ensom enda han har kone og barn og noen arbeidskamerater å drikke med. Han er ensom fordi han er helt uten Gud, han forlot Gud i ungdommen og er for stolt til å vende tilbake, enda han vil og trenger det. Jon Jernblåstr vandrer i mørket. Han er en trell. Men kanskje en trell med en gnist i, sida han tenker sånne tanker.

2 kommentarer:

  1. Og nå fikk jeg lyst til å lese denne! Brennoffer er jo en svært symbolsk tittel (godt at Abraham ble stoppa i siste lita fra å ofre Isak til flammene). Så det er kanskje håp her også? Verre med vår samtid. Særlig i lys av det du skreiv om bøkene fra Oktober forlag, for hva hjelper det med utdanning og ordflink teorioppgulping hvis en fortsatt vandrer ensom omkring i byer, og verken har tillit til religion eller politikk, andre eller seg selv for den del. Ørkenvandring - det kunne kanskje vært en konkurrerende tittel på mangt, tett opp til Brennoffer.
    Mam

    SvarSlett
  2. Så bra at du fikk lyst til å lese! Jeg synes boka er viktig, på grunn av underteksten og tematikken og, dessuten, som et reint debattinnlegg både før og nå. Og jeg synes det er viktig å lese Johan Falkberget. Det er han og Olav Duun og Sigrid Undset som med hver sin debut i 1907 markerer at det for alvor er en ny æra i norsk litteraturhistorie.

    SvarSlett