Hester, skog og mannfolk

Bildekilde: Oktober

Nå har jeg kosa meg med Ut og stjæle hester av Per Petterson (f. 1952) i mange, mange dager. Jeg har med vilje lest treigt for å få boka til å vare, for å nyte alle de overraskende flotte passasjene, de elegante skiftene mellom en gammel og ung Trond T., de vâre landskapsskildringene, det flotte samholdet mellom far og sønn, alle de konkrete, visuelle bildene som fortsatt er levende i meg, Trond og faren som rir på hest, trefellinga og tømmerfløtinga, krigens spor i et ungt sinn, farens kraftige støvelspor i det samme, skjøre sinnet. Ensomheten etterpå -.

Jeg har ikke lest boka før nå, sjøl om den blei utgitt i 2003 og lå på alle mulige bestselgerlister i lange tider etterpå. Jeg er nemlig ganske trassen når det kommer til bøker, særlig de bøkene som selger uvanlig godt. Når ei venninne sier til meg at den og den boka er så bra, uten å kunne klare å begrunne det med noe mer, er sjansen veldig stor for at jeg ikke leser boka de nærmeste to-tre åra, hvis jeg i det hele tatt leser den. Hennes forsøk på framsnakking blir for meg negativt, og det vil jeg helst glemme innen jeg skal lese. Men dersom noen stiller med en velbegrunna og god forklaring på hvorfor nettopp den boka er så bra, er sjansen mye større for at jeg også leser den. Likevel bør en ikke gjøre seg for flid med bokomtalene, de skriftlige så vel som muntlige. Blir det for mye handlingsreferat, mister en brått litt lysta til å lese sjøl. Hva er vitsen, når alt blir fortalt? Med Ut og stjæle hester var det merkelig nok ingen som sa til meg direkte at jeg burde lese boka. Det var liksom bare underforstått at alle, inklusive meg, skulle lese den. Og det var provoserende nok for meg til at jeg lot være.

På mange måter er jeg glad for det. Når ei bok blir innmari populær, blir allemannseie, og "folk flest" slenger om seg med adjektiver og superlativer de egentlig ikke helt veit hva betyr, mister boka, for meg, litt verdi. Ikke at den plutselig ikke er god, for det er den jo, men den mister glans, den mister sin egenartahet, taper kanskje en slags kunstferdighet. Det skjøre båndet mellom forfatter og leser blir forurensa av støy som langt på vei består av upresise lesninger, formålsløs skryting og uhemma synsing. Men også profesjonelt anmelderi kan være støy og forstyrre en ellers fin leseropplevelse. Bare tenk på alle bøkene som blir skamrost - som leser forventer en gull og grønne skoger, og får kanskje tre kroner og et tåkete jorde. Jeg har ikke det minste lyst til å lese slike oppskrytte bøker, og jeg vil ikke være en del av den halvoffentlige og slappe bokdebatten som foregår både i vennekretsene her i byen og i riksdekkende medier. For jeg veit at min måte å lese og snakke om boka på, ikke alltid er så veldig forståelig for andre, som leser bøker for å kunne si at de har lest, ikke for å bli berørt. Men så er det det da, hvordan kan en sortere ut hvilke bøker som virkelig er fine, og hvilke som ikke er det?

Av og til tror jeg det er mest på slump. Men etter hvert som en bruker tid og orienterer seg i bokverdenen er det visse ting som går igjen, visse trekk en kan merke seg ved de ulike bøkene som gjør at det er lettere å skille dem fra hverandre. For eksempel er veldig mange bøker retta mot et mannlig publikum mørke i fargen. Her kan Ut og stjæle hester være et godt eksempel, eller en gjennomsnittlig spenningsroman. Bøker for kvinner, derimot, er ofte duse i fargen, og fargepaletten tiltar som regel i styrke etter graden av kommersielt og lettsolgt innhold. Bare tenk på de bøkene som selges på matbutikken - de har knæsj grønne, knallblå eller intenst røde rammer rundt den glansa, dårlig tegna forsida. Mange lette romaner, du kan kalle dem hva du vil, kioskromaner, underholdningsromaner, dameromaner, krimromaner, samlebåndslitteratur eller formellitteratur, bruker dessuten genetivs-s i titlene (dette var faktisk noe mamma gjorde meg klar over for lenge sia), eller så heter boka Den/Det blablabla. Bøker med ettordstitler gir seg ofte ut for å være sterke leseropplevelser, men her kan skinnet bedra. Bøker med svært store typer på forsida eller bare tittelen skrevet over ei ganske ensfarga side, vil ikke avsløre noe om sitt innhold. De ønsker at potensielle lesere skal bli nysgjerrige. Men jeg tenker at det også er for å kamuflere et innhold som lett kan la seg avsløre om en avbilder deler av det.

Men tilbake fra en lang digresjon: Nå er boka altså ferdig. Siste side er lest. Og på mange måter slutta den på en lite tilfredsstillende måte. Med mange spørsmål, åpne sår. På en annen måte var det bare sånn det kunne være. Passe diffust og helt avgrensa på samme tid. Jeg vil ikke lese noe mer om akkurat det universet, det er ikke plass til mer, til flere, det skal bare være akkurat sånn. Med gamle Trond T. og Lyra, Lars og Poker, ekteparet på bensinstasjonen, og i tankene til Trond, det skal ikke være flere der heller; det holder med unge Trond og faren, Franz, Jon, mora og faren til Jon, det er de menneskene som trengs for å skrive fram sommerdagene i 1948 og noen kalde novemberdager i 1999. Det er ei imponerende bok. Full av dobbelthet; skjør og konkret, avgrensa og åpen, vanskelig og lett, vemodig og fin. Og på alle måter: veldig, veldig menneskelig. Og det er vel der nøkkelen til denne bokas suksess ligger.