fredag 18. mai 2018

Bokhyllelesing: Alexander L. Kielland

Bildekilde: Bokelskere
Det er gått mange år nå som vi vender tilbake til en delvis fiktiv 1800-tallsversjon av oljebyen Stavanger. Abraham Løvdahl er blitt voksen, han er gift, og sammen med sin kone Clara ankommer han sitt barndomshjem for å losjere i øverste etasje, over sin far, professor Carsten Løvdahl. Carsten er glad for å få de unge i hus, for noe liv har her ikke vært siden fru Wenche døde. Det er nesten, men bare nesten, slik at hun er glemt. Abraham husker av og til øya hennes, det stramme blikket, og hennes sterke krav om å alltid være seg sjøl, aldri bedragersk eller dobbeltmoralsk. Carsten husker også, men ikke det -.

Glemt er nesten også vesle Marius Gottwald, Abrahams kamerat fra skoleårene. Han tenker ikke på den døde vennen sin før han kommer til å treffe mora på slump, for hun bor fortsatt i byen. Skoletida er så uendelig langt borte, så fjernt fra den han er nå, fra det livet han lever. Han, som skulle bli lege og professor, just som sin far! Men så sitter han nå her, med denne juridiske graden sin, ei tverr ung kone og et arbeid han ikke helt kan tro at han er satt til, som leder av fabrikken under sin far etter Michal Mordtmanns plutselige fratreden. De to aner ikke mest ikke hva de gjør - de må bare holde alt gående, med en jevn strøm av penger og lån, veksler og varer.

Abraham er ikke aleine om å komme hjem. Også i familien Kruse er det en hjemvendt sønn, nemlig den yngste, den trinne Morten, enda en tidligere skolekamerat av Abraham. Morten, som alltid har hatt kremmerånd som sin far og som elsker å se pengene hope seg opp, er overraskende nok blitt prest. Og da kan han strengt tatt ikke kritiseres for noe som helst, kommer mora fram til. Det tenker andre folk i byen også. Også Morten har med seg ei kone, den magre fru Fredrikke, som virkelig går hardt inn for å kritisere sine svigerforeldres livsstil. Det nøysomme ekteparet Kruse har nemlig på sine eldre dager begynt å unne seg litt ekstra både av mat, klær og møblement, men det gjør Fredrikke stor skam på. En må få både skilling og daler til å vare så lenge som mulig, det er da det som er poenget!

Dette er altså hovedtrekkene i begynnelsen av romanen Fortuna (1884), en frittstående oppfølger av Gift (1883). Handlingsmessig dreier boka seg rundt familiene Løvdahl og Kruse, den første en akademisk familie høyt på strå og den andre en borgerlig familie, der både hun og han har jobba seg opp fra nærmest ingenting. Familiene er på mange måter hverandres motsetninger, men etter hvert som handlinga skrider fram, ser vi at de får mer og mer til felles. Og deres skjebne blir også noe av det samme. Tematisk handler romanen mye om økonomi og om hvordan en hel by nærmest ved tilfeldigheter kan komme ved å synke under. Og det er i disse skildringene, når pengene rår og pengestrømmen går, at forfatter Alexander Lange Kielland (1849-1906) virkelig briljerer. Med realistens konkrete blikk og med hjerte for de svake skildrer han smålighet og grådighet, det usunt gjerrige, det overnaive, det hissige og tverre, opportunistene, de som skruppelløst utnytter andres svakheter, feigingene, nølerne, de kua og undertrykte - ja, kort sagt alle menneskesinnets mange fallgruver. Og han skildrer nådeløst.

Og så er det denne fabrikken, da, selveste Fortuna, oppkalt etter henne de kaller fru Fortuna, den romerske gudinna for lykke, hell, handel og sjøfart. Vi må ikke glemme den. Med en fabrikk og et aksjeselskap med det navnet kan det vel aldri gå galt! Fortuna er både kulisse, omdreiingspunkt og en slags hovedperson i romanen som også bærer dens navn. I forrige bok blei vi vitne til hvordan Mordtmann, utskremt av sin far, på snedig vis klarte å overbevise byens beste borgere, det vil si de pengesterke, om å investere i en høyst usikker bedrift og danne et aksjeselskap. Denne fikk navnet Fortuna, for den skulle redde byen! Den reelle risikoen er fortsatt ukjent for de fleste, dog en viss banksjef smått om senn begynner å fornemme ugler i mosen. Gjennom Kiellands skildringer får vi ikke bare inngående kjennskap til fabrikkens drift - ovenfra og ned, på gefühlen og i hurten og sturten - og vekslenes gang - det vil si i alle mulige retninger - men også arbeidernes livsbetingelser. Særlig er det Abraham Løvdahl som etter hvert tar seg av disse, og han er, sammen med eldstebror Kruse, en pioner med tanke på arbeideromsorg. Den ene pengekassa etter den andre opprettes for å bedre arbeidernes levekår ved for eksempel ulykker eller sjukdom, svært i tråd med politiske og ideologiske strømninger i Kiellands egen samtid.

Men som så ofte er tilfellet med realisten og naturalisten Kielland, så går det sjeldent godt. Det gjør at lesinga, sjøl om romanen er elegant skrevet, solid oppbygd, innehar kvikke kommentarer, presise menneskeskildringer, fine spenningskurver og fornøyelige skikkelser, også er sår og vond. Det er trist at det skal gå så ille med de som bare vil vel! Og det er fælt at alle gode intensjoner bare skal falle sammen og bli et eneste surr, en rein katastrofe og en skandale. Og ikke minst: At de fattigste skal bære konsekvensen av de rikes feil. Det er så ufortjent for flertallet, samtidig som noen grådige kropper faktisk fortjener en smekk. Men at så mange familier skal ødelegges! Som leser klarer en ikke la være å lese videre, sjøl om alt peker helt feil vei. Til og med for det nærmeste vi kommer helt, den sympatiske Abraham, går det galt. Det er hjerteskjærende, rett og slett.

Men det jeg stadig vender tilbake til, også lenge etter at boka er utlest, er Kiellands evne til å skildre mennesker og deres psyke. Han avslører så lett, så lett, og det er så en kjenner skammen og rødmen komme snikende opp i sofakroken. Han må ha vært en fremragende menneskekjenner! For eksempel når han håndterer bankfruen. Guri malla, så smålige noen kan være! Bankfruen ser det som sin naturlige rett at hun og mannen er nummer én i byens fineste kretser, og hun blir personlig fornærma langt utover dørstokken når de på et visst punkt blir forbigått. Gaven som kjøpes inn til Løvdahl var jo hennes! Det var jo plass til den her, akkurat her, i hennes skap! Og for å ikke glemme Fredrikke og Morten, igjen. Deres iver på å spare glir over i en sjukelig besettelse, og de lever langt på vei tarverlig og kummerlig. Det vil si, det er bare når de er hjemme hos seg sjøl. Hver eneste søndagsmiddag spiser de hos ekteparet Kruse!

Fortuna er en god, rik, tett og noe gammelmodig roman fortalt i tredjeperson som skildrer et samfunn som går fra voldsom optimisme til brå undergang. Kiellands penn er krass og konkret og boka er svært lesverdig, sjøl om språket kan virke noe tungt i starten. Hvordan skal det gå videre nå, med familiene Løvdahl og Kruse, bruket og arbeiderne? Jeg ser fram til å lese siste bind i trilogien, St. Hans fest (1887), og finne ut av det.

mandag 14. mai 2018

Kvartalsoppsummering I, Bokhyllelesing 2018

Dette året har ikke vært prega av særlig mange Bokhyllelesingsinnlegg. Helt ærlig har jeg ikke hatt tid til å legge ut påminnelser og/eller oppsummeringer før og etter hver runde, men nå tenkte jeg at det var på tide å oppdatere både dere og meg. I dette innlegget skal jeg ta for meg de tre første månedene av 2018, altså januar, februar og mars, da jeg regner med at de aller fleste er i mål med disse leseutfordringene nå. Om det skulle vise seg å ikke stemme, ta gjerne kontakt, så skal jeg rette opp feilene! Og blir du ferdig ei stund etter at dette innlegget er lagt ut, er det naturligvis ingenting i veien for å ta kontakt da heller, slik at du kommer med på listene.

Januar - første runde
Leseutfordring: Les ei bok med gult omslag

Dette var leseplanene:
Monika skal lese The Tiger's Wife av Tea Obreht
Anita skal lese Anarchy in the UKR av Serhij Z. Jadan
Åslaug skal lese Menneskebarnet av M. R. Carey
Hedda skal lese På motorveiene av Runa Fjellanger
Berit (beroene) skal lese Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
Silje skal lese Komme hjem av Yaa Gyasi
Ingalill skal lese Nobody belongs here more than you av Miranda July
Anaruh skal lese Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Astrid Terese skal lese Splintret av Neil Shusterman
Berit (beritbok) skal lese Den stumme gutten av Parinoush Saniee
Tijana P. skal lese Swing time av Zadie Smith

Sånn gikk det:
Åslaug leste Menneskebarnet av M. R. Carey
Gro leste Baby Jane av Sofi Oksanen
Anita leste Anarchy in the UKR av Serhij Z. Jadan
Berit (beritbok) leste Den stumme gutten av Parinoush Saniee
Berit (beroene) leste Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
Lattermild leste This is how you lose her av Junot Díaz
Anaruh leste Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Silje leste Komme hjem av Yaa Gyasi
Astrid Terese leste Splintret av Neil Shusterman
Hedda leste På motorveiene av Runa Fjellanger
Tijana P. leste Swing time av Zadie Smith

Februar - andre runde
Leseutfordring: Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1700 og 1850

Dette var leseplanene:
Monika skal lese Dangerous Liaisons av De Laclos
Anita skal lese Madame Bovary av Gustave Flaubert
Astrid Terese skal lese Den politiske kandestøper av Ludvig Holberg
Anaruh skal lese Candide av Voltaire
Hedda skal lese Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë
Silje skal lese Overtalelse av Jane Austen

Sånn gikk det:
Silje leste Overtalelse av Jane Austen
Åslaug leste Nils Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg
Anaruh leste Candide av Voltaire
Hedda leste Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë

Mars - tredje runde
Leseutfordring: Les ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill av en forfatter du ikke har lest før

Dette var leseplanene:
Monika skal lese The Beggar Maid av Alice Munro
Anita skal lese Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen
Åslaug skal lese Lasarus Geistus av Ola J. Rise
Astrid Terese skal lese Asterveg (antologi)
Berit (beritbok) skal lese Vennskapets pris av Kjell Askildsen
Anaruh skal lese No one belongs here more than you av Miranda July
Hedda skal lese Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood
Tijana P. skal lese Brev fra Norge av Isidora Sekulic

Sånn gikk det:
Åslaug leste Lasarus Geistus av Ola J. Rise
Hedda leste Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood
Tijana P. leste Brev fra Norge av Isidora Sekulic
Anaruh leste No one belongs here more than you av Miranda July

Og ja, før noen spør, så gikk det litt raskt i svingene for meg i denne runden. Jeg så meg helt blind på diktsamlinga til Margaret Atwood, som jeg hadde så lyst til å lese, og glemte helt å velge ei bok av en ukjent forfatter! Planen er å gjøre det godt igjen med å ta samme utfordring en gang til i løpet av året, og den gangen gjøre det helt riktig.

***

Og det er altså det vi har lest så langt. Da er det bare å klikke seg inn på de ulike innleggene, lese flittig og kommentere i vei, for her er det masse spennende og lesverdig litteratur! Neste kvartalsoppsummering skal etter planen komme i løpet av juli, og til da skal vi ha kommet oss gjennom tre kategorier til. Disse er som følger: I april skal vi velge oss bøker som handler om eller tar utgangspunkt i en familie, i mai skal vi lese boka bak filmen og i juni og juli skal vi lese tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese. Og om du vil være med, er det bare å lese i vei, enten i smug eller ved å gi beskjed her eller på samlesida. God fornøyelse!

tirsdag 1. mai 2018

Vårlesing, del III

Og mens været ute ikke er til å bli klok på - fra dag til dag veksler det mellom varmende sol, sur vind, harde, tynne regndråper og, hold deg fast, snø og hagl - står jeg inne og sørger for at alle flytteesker er solid teipa igjen. Nå pakkes nemlig de siste! Vi har vært igjennom fem ruller med pakketeip så langt, en trenger jo en del til nesten hundre og førti esker med stort og smått, og på henda har jeg lange skraper fra den lite samarbeidsvillige dispenseren. Men pytt, nå er vi snart der, i det nye huset! Der venter et større arbeidsrom, flere bokhyller og mange, mange bokkasser, som alle må pakkes opp. Det er mye kos i slikt, i alle fall for en som savner de fysiske bøkene sine noe aldeles skrekkelig. Ikke bare savner jeg de jeg har lest, men jeg savner de jeg ikke har lest også!

Alexander L. Kielland
Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Eller lett omskrevet: Når en er i skrekkelig beit for bøker, vender en nesa mot disse stadig utsatte leseprosjektene. Men misforstå meg rett, det var med overlegg at Kielland ikke blei pakka ned - jeg tenkte at det ville gi meg ekstra motivasjon for å lese Fortuna. Som sagt, så gjort! Omtale er på vei, og jeg venter på neste anledning til å lese Kielland. Neste verk ut fra hans hånd, om en skal følge kronologien, er Sne (1886), som faktisk blei skrevet til Bjørnstjerne Bjørnson. Om det har noe å si eller ei, får jeg finne ut av seinere, kanskje allerede i løpet av mai.

Jens Bjørneboe
Etter lange tider på disse leselistene er jeg endelig i mål med gigantboka fra Aschehoug, som inneholdt tre omfattende, intense og interessante romaner av Jens Bjørneboe. Den siste jeg leste var Jonas, og nå er boka pakka ned. Mer om verket kan du lese her. Jeg gleder meg til å sette boka på sin rette plass blant de leste bøkene!  

Per Olov Enquist
Jeg er så smått i gang med sjølbiografien til Enquist, og forventer å bruke nokså lang tid på den. Ikke fordi den er så tjukk, men fordi han er en krevende forfatter som behandler alvorlige og tunge temaer på en ettertrykkelig, sterk og sår måte. Det er bare å stålsette seg, altså. 

Marita Fossum
Fossum venter fortsatt i hylla, men det er like før nå! Før jeg kan lese Fagerholm og McEwan, må jeg nemlig lese henne, for hun er innkjøpt før dem, kronologisk sett. Jeg får derfor bare kjøre på og komme i mål med det jeg holder på med nå. Tror ikke nødvendigvis at hennes tematikk er noe lettere enn Enquists, men hvordan en behandler det, har jo mye å si. 

Tre riddersagaer
Hvorav en er lest, og to gjenstår! Jeg har lest Sagaen om Partalopi, og det gikk heldigvis bra der med både helt og heltinne. Det er jo ikke alltid det ender godt i sagaene, sjøl ikke i denne eventyraktige undersjangeren. Så langt må jeg bare si at Birgit Nyborg er en fremragende oversetter, som har med mange interessante og relevante opplysninger i noteapparatet. Neste tekst ut er Sagaen om Flores og Blankiflor.

Ian McEwan
Ja, nå har jeg skrevet det, så da får jeg stå for det også: Barneloven skal ikke leses før boka til Fossum er lest. Så det så. Det blir derfor venteboller på han ei lita stund til, men det tåler han vel, mesterlig som han er.

Bokhyllelesing 2017
Og nå er jeg endelig i mål med alt som skulle leses i 2017, hurra! Til runde ni, der vi skulle lese bøker med korte titler, leste jeg Jonas av Jens Bjørneboe, og til runde ti, der temaet var nobellitteratur, valgte jeg meg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, sjøl om den riktignok er fra tida før hun som første kvinne mottok Nobelprisen i litteratur. Men det har jo ikke så mye å si, nobelbok er nobelbok. Og nå som leseutfordringa fra 2017 kan fjernes fra listene, får jeg igjen bevist dette med at Bokhyllelesing funker. I alle fall for meg!

Joël Dicker
Sannheten om Harry Quebert-saken blei lest, omtalt og deretter nesten glemt: Den er en god underholdningsroman med mange solide og flinke grep, men den ga ikke et varig inntrykk på denne leseren. Mer om boka finner du her

Monika Fagerholm
Denne tøffe dama står i kø etter Fossum - helt tilfeldig har de samme initialer også - og jeg gleder meg veldig til å lese Glitterscenen. Da jeg var i Finland for noen år tilbake, leste jeg nemlig Den amerikanske jenta, og det var ei durabelig bok. Dette er oppfølgeren! Mon tro om den er like god?

Kazuo Ishiguro
Nå er tida kommet for at også jeg skal lese Gå aldri fra meg, ei bok jeg har hørt så mye godt om over så mange år! Og nå som Ishiguro også har fått tildelt Nobelprisen i litteratur, bør det vel være av en viss kvalitet, dette her. Jeg kan ikke si at jeg helt gleder meg til å finne ut av hva som er skjebnen til Kathy, Tommy og Ruth, for jeg har jo fått med meg litt på forhånd. Men jeg har ikke sett filmen! Derfor er boka potensiell som mitt bidrag til femte runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet er nettopp boka bak filmen.

Umberto Eco
Nytt samlesingsprosjekt på trappene! Jeg og Birthe skal nå hente fram Rosens navn, en moderne klassiker, og se om den kan gjøre oss klokere. Det er bare å bli med, om du har lyst! Birthe er kanskje allerede i gang, mens jeg må vente til bokkassene er flytta til det nye huset. Jeg er veldig spent på om det er sant, det de sier, at Eco har gjort de første femti sidene kjedelige med vilje, for å riste av uinteresserte lesere...

Bokhyllelesing 2018
Nå som vi går inn i mai måned, er det duka for runde nummer fem i Bokhyllelesing 2018, og jeg er veldig fornøyd med at jeg er mer eller mindre i rute. Hvordan ligger du an? Ei rask oppsummering for min del blir slik: I januar stod gule bøker på menyen, og jeg leste Runa Fjellangers På motorveiene. Nedtur. I februar skua vi bakover i tid med historiske bøker, og da valgte jeg meg Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall. Massiv opptur. I mars var planen å lese ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill, gjerne av en forfatter en ikke hadde lest før. Jeg må innrømme at det siste blei borte for meg, for jeg blei så ivrig da jeg kom over Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood i ulesthyllene. Til mitt spinkle forsvar var det første gang jeg leste Atwood som lyriker. Opptur igjen! I april var jeg mer usikker på hva jeg skulle ta for meg, for da var temaet å lese ei bok som tar utgangspunkt i eller handler om en familie. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi meg i kast med selveste Olav Duuns bøker om Juvikfolke. Men litt ettertenksomhet og mye flyttekaos førte til at det prosjektet blei utsatt. Derfor blei det Alexander L. Kiellands roman Fortuna som blei lest, opptur igjen! Og omtale kommer. Nå i mai er som skrevet over temaet å lese boka bak filmen, og en god kandidat for meg er der Kazuo Ishiguro. Hva tenker du å lese?

Riktig god maimåned til dere alle!

søndag 29. april 2018

Bokhyllelesing: Selma Lagerlöf

Bildekilde: Bokelskere
Hva er kunst? Og hva er verdien av kunst? Trenger vi kunst? Hva betyr så denne kunsten for oss, i løpet av et langt liv? Hvem kan bestemme hvilket liv du skal leve, hva det skal fylles med og hva det skal bety? Dessuten, hva er egentlig kjærlighet? Og hva vil det si å være gal?

Det kan virke ganske uhåndgripelig at én forfatter gaper over alt dette i ei bok. Enda verre blir det kanskje når en får vite at boka kun er på 154 sider. Er det mulig å skrive noe om alt dette på så liten plass? Og er det mulig at noe av det en skriver, er klokt?

Ja, er svaret. Så lenge du heter Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) og boka er En herregårdssaga. Den kom på svensk i 1899 og på norsk i 1956 ved Ove Juul Hestvold (1921-2012). Utgava jeg har lest, er fra 2015, men har samme oversetter. På en tilsynelatende enkel måte syr forfatteren temaene liv, kjærlighet, kunst og galskap sammen til én roman. I den følger vi to ulike livsløp nokså parallelt, ei kvinne og en mann. Hver av dem har sine utfordringer, og de opplever at de ikke helt finner sin plass. Kan de hjelpe hverandre?

Vi begynner med Gunnar Hede, den unge studenten fra storgården Munkhyttan som bare vil spille fiolin. Og det gjør han også, helt til Ålin ber han om å la være. Han kan ikke bare drive dank, får han vite, og gjøre noe så lettsindig som å spille fiolin dag ut og dag inn. Hva er det for et liv? Der hjemme har hans mor store økonomiske problemer, og Munkhyttan forfaller dag for dag. Om han, Hede, ikke snart gjør noe ordentlig her i verden, vil de måtte gå fra gård og grunn, alle sammen. Ålin rekker ut handa og ber om å få fiolinen. Hede kan knapt tro det han hører - er de på randen av fallitt? Skal han ikke lenger få spille fiolin? Hvem er Ålin til å si slikt?! Til slutt gir han etter, og leverer fra seg sin kjæreste eiendom. Men når han da, etterpå, er i så sterkt sinnsopprør på grunn av adskillelsen og søker etter fiolinen å spille på, for å få det ut, har han ingenting å vende seg til -.

Den andre hovedpersonen i boka er Ingrid. Hun er tretten år når boka begynner, og hun reiser rundt i landet med det gamle ekteparet Blomgren. Forfatteren skildrer dem som frie, brennende kunstermennesker begge to, med røtter i sirkusmanesjen. Med seg har de i tillegg Ingrids blinde bestefar, som spiller fiolin. Han er også en kunstner. Men Ingrid? Nei, med de øynene, stjerneøyne, blir hun ingen kunstner. Og hva enn de lar henne forsøke, så evner hun det ikke. Hun duger som selskap, som adoptivdatter og som ledsager for den gamle, men er ellers ikke klar for kunstnergjerningen. Hun har rett og slett ikke talent.

Tilfeldigheter vil det så at disse to, Gunnar og Ingrid, møtes. Første gang er nokså tidlig i historia. Gunnar er fortvila etter Ålins besøk, og blir nærmest desperat når han hører fiolinmusikk. Det er Ingrids bestefar som spiller, og slik kommer han i snakk med dem. Han ber om å få prøve fiolinen, han også, og han spiller så inderlig at folk ikke kan unngå å lytte. Ingrid også. Hun retter stjerneøya sine rett mot han, og ser noe som ingen andre ser. Gunnar er ikke spesielt talentfull, men han spiller med slik innlevelse og slik kraft -. Hun blir sterkt prega av han. Så er møtet over, og de to går hver sin vei. Hun mot sorger, han mot fortvilelse. Slik går mange år forbi.

I kjent Lagerlöf-stil har også denne boka et episk preg, der vi glir over landskap og år og gjør lette, elegante nedslag der det kreves. Slik unngår forfatteren unødvendige transportetapper, og hun trekker kun de viktigste trådene med seg videre i historia. I tillegg benytter hun seg av ett av litteraturens eldste grep, kjent fra både eventyr og antikke verker, nemlig dette med forkledning. Både Gunnar og Ingrid skjuler utilsikta sin sanne identitet for hverandre når de etter mange år på slump kommer til å møtes igjen. Og denne gangen er det han som preges sterkt av henne, uten å vite hvem hun egentlig er. Hun på sin side, veit heller ikke hvem han er.

Bildekilde: Bokelskere
Det personlige, psykiske og emosjonelle er i denne boka tett sammenvevd med spørsmåla jeg stiller innledningsvis. Kunsten er noe både Gunnar og Ingrid forholder seg til hele tida, og deres syn på den eller utøvelse av den, avslører hvordan de har det inni seg. Etter hvert som åra går utvikler de seg, de får erfaringer og innsikt, de endrer oppfatning og de finner fram til sitt egentlige jeg. Og det er først når de når denne kjerna, sitt sanne potensiale, at de klarer å erkjenne hvem de er og hvilket liv de vil leve. Det er en komplisert prosess som jeg tror alle mennesker kjenner på fra tid til annen, og om ikke, er det en prosess en virkelig bør ta seg tid til. Skal livet være bare enkle tilfeldigheter og valg gjort i hastverk?

Lagerlöf skildrer varmt og enkelt Ingrid og Gunnar og alle de andre personene vi møter i boka. Det er mange originaler her, men forfatteren driter dem aldri ut. Hun avslører og kaster lys over, men avkler ikke. Både fattig og rik behandles med like mye respekt og omtanke, og historia til kona i hytta i skogen er like viktig som historia til enka på Munkhyttan. Sjøl i samfunn med stramme sosiale normer og lite dynamikk er forfatteren aldri fremmed for at endringer kan skje, klassereiser er mulig, det fins alltid håp! Og skjebnen griper inn på de underligste måter. Her for eksempel, får både Ingrid og Gunnar kjenne på det. Lagerlöf ser som vanlig det menneskelige svært tydelig, og hun skildrer fremragende, sjøl om dette ikke er hennes beste bok.

For de som har lest for eksempel Kejsarn av Portugallien (1914) er det ingen ukjent sak at Lagerlöf skildrer mennesker som er annerledes. Hun skriver aldri at de er mentalt ustabile, sinnslidende, koko eller sprø, hun skildrer dem som følsomme, sanselige og i kontakt med en annen del av seg sjøl. I denne boka blir ordet gal brukt noen ganger, ofte i betraktninga av en av hovedpersonene. Vi får skildra at personen sliter, og vi merker at det er i ferd med å bikke over fra det ene til det andre. Men Lagerlöf bruker ikke begrepet på en nedsettende måte. Det er en sår galskap hun skildrer, en beskyttelsesmekanisme, en overlevelsesstategi. Det må også sies at hos Lagerlöf er de gale aldri ravende eller skumle, destruktive eller voldelige, som regel er de innadvendte og reflekterte, men på en barnlig måte. Det skal vise seg at det alltid ligger en egen logikk bak.

Hvordan hører så kunst og kjærlighet og galskap sammen? Det er ikke så vanskelig å forstå, i grunn. Kjærligheten, nærmere bestemt forelskelsen, har jo urovekkende mange trekk til felles med psykosen. Her settes de to opp mot hverandre, den ene er lys og mild og god, den andre er mørk og sterk og vond. Begge er altoppslukende og besettende, tidvis i stand til å uthviske minner om et annet liv og følelser en nærer for andre mennesker. Kunsten, nærmere bestemt musikken, blir ei bru fra det ene til det andre.

For å få det hele til å gå i hop, må Lagerlöf også i denne boka bryte med realismen. Det er noe hun fikk kritikk for i sin levetid, særlig var debuten Gösta Berlings saga (1891) omdiskutert i svensk presse. Hun har skapt en helt egen stil med å begå disse bruddene, der hun med utgangspunkt i kjente omgivelser, gjerne fra hennes egne barndomstrakter, blander inn gamle eventyr, fortellinger, historie og myter, i tillegg til et fnugg av noe, noe spirituelt, sjelelig eller romantisk, om en vil. Hun forsøker å skildre intuisjon, magefølelse, syner, drømmer, hverdagens magi. Hun gjør det ved å være så objektiv som mulig og fortelle fritt og springende i tredjeperson. Slik åpnes det opp for at flere personer kan føle, ane eller se dette noe.

Men det slutter aldri å forundre meg. At gamle bøker kan treffe så sterkt, si så mye, passe så godt, appellere - sjøl så lenge etterpå. En skulle nesten tro at bok og tematikk blei forelda, men slik er det ikke med Lagerlöf. Igjen får jeg trekek fram dette med menneskekunnskap og innsikt: Skildringene hennes er sanne og virkelige, og leseren møter seg sjøl i både det smålige og såre og det fine og lette. Vi både lider med og ler med, og når det går bra til slutt, gjør det oss godt.

mandag 23. april 2018

Verdens bokdag

I anledning verdens bokdag, som er i dag, og hvis formål blant annet er å sette fokus på bokas rolle i samfunnet, syns jeg det passer fint å dele et lite utdrag fra boka jeg akkurat har begynt å lese.

Denne islandske natt i desember 1989, meget klart vær. Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys.
     Hvor er det blitt av.

Ved firetiden om ettermiddagen den 14. april 1998 går han forbi den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå, går langsomt for ikke å vekke oppmerksomhet, og ser tre menn sitte på trappen.
     Han drar straks kjensel på ham. Det er Jurma. Det regner lett.
     Det gjør vondt. Det går noen sekunder før han forstår hvorfor. Da begynner han som alltid å tenke på noe annet, det er slik man overlever: han husker et lignende bilde, det er fra filmen "Philadelphia", eller kanskje fra Bruce Springsteens musikkvideo til filmen. Denne Springsteen går på en gate langs en fabrikk, gjennom et ødslig landskap, ja kanskje en nedlagt fabrikk, langsomt og uten å se seg omkring; man får inntrykk av at de tre sittende mennene som betrakter den gående, har vært ungdomsvennene hans, men nå er blitt igjen, mens han er gått videre.
     De hadde ikke ropt til ham at han skulle stanse.
     De som blir igjen, roper ikke gjerne til dem som går. Hvordan var det så å bli igjen. De tre mennene utenfor den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå delte på en vinflaske, sikkert ikke den første. Jurma hadde løftet hodet da han så ham, som i en gjenkjennende gest, men så senket blikket igjen, som i skam eller ubehersket raseri.
     Det gjorde vondt. Det var ufattelig at det ikke var han selv. Vanskelig å forstå. En tilfeldighet, kanskje, eller et mirakel?
     Er han redd? Han er redd.

Utdraget er henta fra s. 7-8 i den norske utgaven av sjølbiografien Et annet liv (på svensk i 2008, på norsk i 2009 ved Bodil Engen) av Per Olov Enquist (f. 1934). Jeg har hatt boka på vent i ulesthylla i mange, mange år, men nå er endelig tida inne. Og med tanke på det jeg har lest så langt: Du kan trygt lese den, du også. Dette er stor litteratur.

God bokdag!