lørdag 18. november 2017

Håpet og festen

Bilete: Kolonforlag.no
Denne seinsommaren og hausten har så langt introdusert meg for mange nye forfattarskap. Det er spennande! Eg har mellom anna lese og skrive om Sofi Oksanen, Frida Nilsson og Mary Shelley, for å nemne nokon. Og eg har lese, men ikkje skrive om Ida Lórien Ringdal, Kristin Buvik Sivertsen og Kjersti Rorgemoen. Før no. 

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) debuterte i 2009 med eit notat kalla for Purkene snudde seg, og kom i 2015 med den vesle boka Håpet og festen. Ho er berre nittiein sider lang, kortromanen, og tek kring to timar å lese. 

I boka møter me ei ung kvinne, som kan hende ikkje er så ung lenger. Ho har bikka tretti, men bur framleis i eit kollektiv i Bergen. Ho er tilsett i makuleringstenesta på Fretex, ein jobb ho alltid trudde var midlertidig. Men no sitt ho heilt fast i eit liv som ikkje eigentleg er noko liv - i alle fall ikkje det livet ho trudde ho skulle ha. Ho tenkjer, drikk og jobbar, søv, tenkjer og drikk igjen, og slik går dagane medan me følgjer ho i mest eit år. Ho ser folk kome og gå i kollektivet, dei studerer, får seg jobbar, får kjærastar og familie. Dei flyttar ut langt fortare enn ho får med seg. Og brått innser ho at det har gått mange år, og at ho framleis heng att.

Stort meir er det ikkje å seie om handlinga. Men den er heller ikkje så viktig - det som er viktig er stemninga som vert formidla i boka, stemninga og kjenslene og tankane. Rorgemoen skildrar ein generasjon av unge menneske, hennar generasjon, der ein stadig aukande del sit fast ein stad mellom eigne evner og hundrevis av forventningar frå seg sjølve, foreldra, vener og samfunnet. Når dei ikkje heilt får til det dei er meint å gjere, vert dei etterlatne, sett ned på og skyvt utanfor samfunnet. Dei vert låste fast i eit venteliv, og dei skal korkje verte høyrde eller lagt merkje til. Dei har lågstatusjobbar og snik seg rundt i bybiletet og i butikkane, og hovudpersonen opplever at folk ikkje vil sjå på ho. Som om dei er skjemde. Som om ho burde verte skjemd, av di ho ikkje har det same livet som "alle andre". Vegen er kort til einsemd og tragedie. I Rorgemoen sin versjon vert det ofte tragikomedie. 

For ho er vorten gamal, hovudpersonen. Ho er for gamal til å drikke seg medvettslaus og kopiere andletet sitt på kopimaskina. Ho er for gamal til å ha tilfeldig sex med andre i kollektivet. Ho er for gamal til å ha ein liten drittjobb der ho ikkje nyttar utdanning eller hovud. Ho er for gamal til å halde fram med å feile på livet. Det er i alle fall det ho - og me som les - er lærte opp til. 

Rorgemoen slår eit slag for ventelivet med denne boka. Ho skildrar ei ung kvinne som ikkje er i noko krise, som ikkje lir, som korkje er sjuk eller døyande, men som andar i eit vakuum. Og medan ho andar, reflekterar ho konstant kring eiga eksistens. Ho er utdanna og oppvakt, tenksam og filosofisk, og har samstundes eit underhaldande skråblikk på verda og samfunnet ho kikar inn i. Med nøyaktige observasjonar og ei krass stemme er det mykje moro å hente. Men eg klarar aldri å riste av meg at humoren er eit skal som løyner einsemd og tungsinn. Slik vert teksta heile tida dobbel.

Språket i boka er godt og levande, annleis og friskt. Hovudpersonen er fri og sterk og får snakke slik ho vil, bardust og utan filter. Det gjer at me kjem tett på ei som eigentleg held alle på fråstand, og eg kan sjå ho der ho luskar over torget, freistar å mose bananfluer på kontoret eller sit i mørkret på kjøkenet og drikk. Det er ikkje eit spennande liv, men ein får von om at ho er på veg ut av ventinga og inn i det ho vil og kan og er. Snart. 

Her frå side 5:

Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennom gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida. No er me berre nokre unge vaksne der som prøver å unngå kvarandre, dei fleste utan synleg livsretning.

Håpet og festen er ein kortroman som tek livet og menneska på alvor, sjøl om dei er annleis, grottemørke, stusselege, i eit helvetes humør, fulle av flass, perplekse, liknar ein saltørken og er heilt utan respekt for autoritetar. Humor og alvor følgjer kvarandre og gir lesaren eitkvart å tenkje på. Anbefalast!

onsdag 8. november 2017

Bokhyllelesing: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere
Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt. 

søndag 5. november 2017

Høstlesing, del III

Uten at jeg egentlig har merka så mye til det, har oktober blitt november. Det har gått så vanvittig fort! Så fort at jeg ikke har rukket å skrive om ei eneste bok. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Alt jeg har gjort, er å skrive mitt månedlige oppsummeringsinnlegg. Så løp tida vekk fra meg. Og nå er vi der igjen.

Første delen av oktober var prega av veldig mye jobb og lite lesetid. Jeg er privilegert som får arbeide såpass mye med bøker og litteratur som det jeg gjør nå, men en lei effekt er at jeg da, tydeligvis, i perioder mister litt av lesepiffen på hjemmebane. Men nå har jeg blitt med i et leseprosjekt via jobben og fått et litt annet blikk på lesinga. Kanskje det hjelper at jeg ikke bare velger mellom de samme gamle bøkene jeg har hjemme også? Og kanskje det hjelper at lesinga har et nytt mål? Andre delen av måneden var i alle fall prega av mye mer lesing, og det kjennes som en oppadgående kurve. Gøy!

Det jeg faktisk har lest i oktober og det jeg planlegger å lese i måneden som kommer, følger under.

Alexander L. Kielland
Jeg må bare innrømme at Alexander Kielland dessverre og trass i gode hensikter har falt litt bakpå. Ikke fordi det er noe galt med han eller bøkene hans - virkelig ikke! - men fordi boka havna under en bunke med blader, aviser, kvitteringer og regninger og blei liggende der såpass lenge at jeg ikke lenger huska på det. Men jeg fant den i går etter å ha leita i mer enn ei uke! Jeg gleder meg til å ta opp tråden igjen.

Jens Bjørneboe
Jonas er påbegynt for fjerde gang og blei så lagt til side på nattbordet med intensjoner om å lese videre i morra kveld. Så kom alt anna i veien, bedre kjent som høstforkjølelser, og min kveldslesing blei spist opp av snørrete og febervarme unger. Nå som de ikke har grønt snørr lenger, kan jeg kanskje få lest ferdig?

Per Olov Enquist
Et annet liv ligger fortsatt klar, til den dagen det blir tid. Noe biografilesing i oktober blei det dessverre ikke tid til, men mørketida er lang.

Marita Fossum
Også ulest, men hun henger med videre lell.

Tre riddersagaer
Nei, lesing i lunsjen er et sjeldent fenomen, ironisk nok. Dagene er fulle av smått og stort, og riddersagaene må pent vente, de også.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Artiklene til disse karfolka leses fortsatt innimellom slaga, og jeg er godt over halvveis i boka. Perfekt for ei litt sliten småbarnsmor som ikke helt har foten for lengre og tyngre tekster midt i hverdagsmaset.

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese en ukjent forfatter, og jeg valgte meg ei sterk finsk-estisk dame. Boka til Sofi Oksanen er ferdiglest og godt likt for lenge sida, men innlegget har dessverre uteblitt. Notatene ligger foran meg, så det kommer nok! Da duene forsvant er ei krigsbok med et annet perspektiv, et perspektiv som gjorde fortellinga interessant og spennende. Og jeg må si at denne nordiske litteraturen treffer meg på en helt særegen måte, slik at leseropplevelsene fort blir mektige. Jeg vil bare lese mer!

Ian McEwan
Denne gromgutten mottok dessverre ikke Nobels litteraturpris i år heller, men jeg skal fortsette å heie og å lese. Neste ut nå er Barneloven, Dagdrømmeren og Kjærlighetens handlinger og andre noveller, men muligens ikke i den rekkefølgen. Jeg gleder meg uansett til å lese.

Bokhyllelesing
Jeg må med skam meddele at jeg ligger laaangt etter det som er forventa i bokhyllelesinga. Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, og må bare beklage. Men det kommer!

Kjersti Rorgemoen
Inn har derimot denne boka sniki seg, kortromanen Håpet og festen fra 2015. Det er ei snål lita bok, men jeg likte den godt, og ser fram til å skrive om den også.

Maria Parr
Det er alltid en sensasjon når Norges barnebokdronning Maria Parr kommer med ei ny bok! Jeg slukte bok nummer to om Trille og Lena og farfar og alle de andre, Keeperen og havet, på ei helg. Ikke den beste tittelen jeg har vært borti, men et svært solid innhold!

Ida Lórien Ringdal
Da denne vesle diktsamlinga, Dette skjer ikke, falt ned i fanget mitt, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg kunne ikke la være å lese, og boka blei utlest på en drøy time. Her var det mange flotte dikt, med snert og brodd og humor, sinne og desperasjon, lengsel, glede og sanseløs forelskelse. En imponerende debut!

Kristin Buvik Sivertsen
Omsorg er tittelen på boka jeg leser nå, og det er ei såpass interessant bok at jeg tror den blir ferdiglest allerede i kveld. Sivertsen er også debutant, og det er moro å lese nye tekster fra nye stemmer.

Bokhyllelesing
Jeg ligger altså ei hel runde bak dere andre, men de av dere som er i mål med oktoberlesinga, kan hive seg over målsettinga for november og desember: Å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det kan bli en potensielt krevende leseinnspurt nå mot slutten av året, derfor har jeg satt av to måneder til saken. Sjøl drømmer jeg om å lese en gammel klassiker, men samtidig har jeg jo Ishiguro på lur...

Anne Brontë
Endelig er tida kommet til den tredje søsteren Brontë! Jeg og Birthe skal lese sammen, hun på engelsk og jeg på norsk. Verket er naturligvis The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, på norsk Kvinnen på Wildfell Hall. Det er ei ganske omfattende bok, så jeg forventer at det tar sin tid. Du kan gjerne være med, du også!

Faglitteratur
Ingen hele verk så langt, kun utdrag, artikler, essays og lignende. Det duger, det også, men nå har jeg begynt å se fram til neste sakprosabok. Det er noe eget ved å gå i dybden slik!

Fortsatt god høstlesing til alle!

mandag 2. oktober 2017

Høstlesing, del II

Når det blåser så det uler ute, og regnet pisker hardt mot vinduene, er det ekstra godt å krølle seg sammen i sofaen med ei god bok. Jeg skal gladelig innrømme at det har blitt alt for lite av det den siste måneden - ikke av regnværet, altså, for det har regna nok og mer til, men av den sammenkrøllinga og særlig lesinga. Det har vært en ekstremt travel måned med mange tolvtimersdager, og fritida har vært skadelidende. Og det er jo primært da jeg leser. Det har rett og slett vært så lite lesing at det har kjentes uvant og rart og tomt, som om noen (ikke noe!) har mangla. Og det har det jo! Men i oktober har jeg tenkt til å snu på den dystre statistikken - vi trenger gode bøker når det blir så mørkt her nord. Så se opp, sofa! Her kommer jeg!

Alexander L. Kielland
Påbegynt og satt på vent - når jeg jobber så mye, klarer jeg ikke å lese flere bøker samtidig. Da blir det mer enn nok å lese ei og ei bok ferdig, ellers mister jeg helt oversikta. Men han vender tilbake, denne Kielland.

Jens Bjørneboe
Også påbegynt og satt tilbake i hylla, det blei for mye å sjonglere jobb og styremøter og Frankenstein og barnebøker og artikler og oppdrag som skribent og det ene med det andre. Døgnet har ikke nok timer til slikt -.

Per Olov Enquist
Jeg har ikke fått begynt på Et annet liv, men jeg har snakka om Styrtet engel for seksten ivrige tilhørere. Og i den forbindelse måtte jeg jo lese meg litt opp på Enquist igjen, og det var herlig! Jeg bladde rundt i sjølbiografien og kjente på hvor mye jeg gleder meg til å lese den. Jeg savner universet til Enquist, og språket, rytmen, skrivestilen, skildringene, sårheten. Ja. Kanskje han blir mitt bidrag til oktoberrunden av biografisirkelen til Ingalill?

Marita Fossum
Ventedame, og til forskjell fra de andre, fortsatt ikke påbegynt. Men det tynnes ut i køen foran henne, sjøl om det går sakte.

Tre riddersagaer
Den siste måneden har bestått av lunsjpauser på omtrent sju og et halvt minutt, før jeg må løpe tilbake på kontoret (når jeg ikke sitter der og spiser, da). Det har vært så mye å ta tak i! Men nå roer det seg nok. Snart. Og da kan jeg lese litt i lunsjen nok en gang, og gjenoppta Tre riddersagaer.

Mary Shelley
Frankenstein er lest og likt! Men jeg er litt seint ute med både lesing og innlegg, egentlig. Nå foreligger derimot alt, og jeg kan innkassere et lesekryss. Det går til den ulykkelige, ensomme skapningen - den utstøtte og uønska. Boka blei lest i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i årets biografisirkel. 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Denne måneden har disse korte artiklene holdt følge mens jeg har rørt i grøten og stekt pannekakene, av og til mens ungene har sett på tv, tegna eller lagt puslespill, og innimellom som siste tekst før natta. Da har det hendt at jeg har hatt en snål, middelalderinspirert drøm, så kanskje det ikke er så lurt...

Frida Nilsson
Denne svenske dama har rett og slett skrevet årets beste barnebok, intet mindre! Det var en helt fenomenal leseropplevelse, og du kan lese mer om Ishavspirater her. Jeg er kjempeglad for at jeg tok meg tid til å lese boka, og har nå fått et fornya blikk på dagens barnelitteratur. Jeg ser fram til å lese videre! 

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi lese en ukjent forfatter. Jeg valgte meg Sofi Oksanen og koser meg veldig, men er på etterskudd. Men innlegg kommer jo, en eller annen gang. 

Ian McEwan
Denne briten må også med på lista for 2017, han hører med hvert år. Jeg har nylig fått tak i noen av hans eldre arbeider, men er nok mest frista til å lese Barneloven, som jeg har hørt så mye bra om. Vi får se.

Bokhyllelesing
Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 gjelder det å finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har ikke helt kommet i gang med valget, men ser fram til å kikke på ulestbøkene på en helt uvant måte. 

Faglitteratur
Mindre enn forrige måned, fordi jobben har tatt så mye tid. Og med så mye som skjer, kjenner jeg at jeg ikke helt savner det, heller. Slike bøker fortjener, som alle andre bøker også gjør, både tid og fokus, og det kan jeg ikke gi nå.

Ønsker dere alle en super lesemåned!

lørdag 30. september 2017

Bokhyllelesing 8: Ukjent forfatter

Til runde nummer åtte av Bokhyllelesing 2017, skulle vi lese ei bok av en forfatter vi ikke har lest noe av tidligere. Noe kjennskap til forfatteren er naturligvis greit - det må jo også av nødvendighet til om en skal finne fram til bøkene. Og det er greit om noen har lest en og annen smakebit også - det er tross alt ikke det samme som ei hel bok. Men spørsmålet er om disse ukjente fins i ulesthyllene våre? I mitt tilfelle er det mange av dem, så det å finne én var ikke akkurat utfordringa. Det var heller det å velge.  

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de ukjente forfatterne:
Ida leste The Girls av Emma Cline
Åslaug leste Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? av Rachid Benzine
Hedda leste Da duene forsvant av Sofi Oksanen

Vi er blitt en ganske hard kjerne, vi som er igjen her nå. Og jeg er imponert over hvor trofaste Ida og Åslaug er, som leser runde etter runde og finner fram til gode bøker! Jeg skulle bare ønske vi var flere, slik at vi kunne få til litt diskusjon om emner, forfattere eller bøker, for det er alltid spennende. Kanskje flere blir med - og holder ut - til neste år? Eller må opplegget med lesesirkelen endres? Da er det i så fall på tide å si ifra nå, slik at jeg rekker å tenke ut noe som forhåpentligvis er velfungerende, også en måned etter at nyttårsforsettene inngås og leseplanene legges. For en vil jo alltid så mye. Men så er det dette livet, da.

Jeg henger etter denne måneden også, men håper å ta inn forspranget til de andre om ikke så lenge. Jeg fant fram til Sofi Oksanen denne runden, ei dame jeg har lest masse om, men aldri lest noe av. Og så langt er jeg voldsomt imponert over intensiteten i teksten hennes, over presisjonsnivået og troverdigheten. Jeg gleder meg til å lese videre og til å skrive om boka! Er det noen andre titler fra hennes hånd som kan anbefales, så gi gjerne beskjed. 

Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skal vi enkelt og greit ta for oss ei bok med svært kort tittel! Gjerne så kort som mulig, så kanskje mange av dere vender snuta mot Knut Nærums Å? Eller hva med en annen Knuts Sult? Eller det mesterlige verket Edda? Eller Lolita? Eller en av alle bøkene med tittelen Dikt? Syngja? Iliaden? Uskyld? Serena? Rebecca? Hoggerne? Kjøttsøvn? Silke? Emma? Kim? Orlando? Ja, dere tar uten tvil hintet. Ettordstitler er her å foretrekke, og det blir fort vekk et navn. Men det trenger ikke å bli det. Og ellers står du altså helt fritt. Du kan gjenlese eller lese nytt, og bevege deg på kryss og tvers av sjangre og teksttyper og formater. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!