mandag 23. april 2018

Verdens bokdag

I anledning verdens bokdag, som er i dag, og hvis formål blant annet er å sette fokus på bokas rolle i samfunnet, syns jeg det passer fint å dele et lite utdrag fra boka jeg akkurat har begynt å lese.

Denne islandske natt i desember 1989, meget klart vær. Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys.
     Hvor er det blitt av.

Ved firetiden om ettermiddagen den 14. april 1998 går han forbi den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå, går langsomt for ikke å vekke oppmerksomhet, og ser tre menn sitte på trappen.
     Han drar straks kjensel på ham. Det er Jurma. Det regner lett.
     Det gjør vondt. Det går noen sekunder før han forstår hvorfor. Da begynner han som alltid å tenke på noe annet, det er slik man overlever: han husker et lignende bilde, det er fra filmen "Philadelphia", eller kanskje fra Bruce Springsteens musikkvideo til filmen. Denne Springsteen går på en gate langs en fabrikk, gjennom et ødslig landskap, ja kanskje en nedlagt fabrikk, langsomt og uten å se seg omkring; man får inntrykk av at de tre sittende mennene som betrakter den gående, har vært ungdomsvennene hans, men nå er blitt igjen, mens han er gått videre.
     De hadde ikke ropt til ham at han skulle stanse.
     De som blir igjen, roper ikke gjerne til dem som går. Hvordan var det så å bli igjen. De tre mennene utenfor den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå delte på en vinflaske, sikkert ikke den første. Jurma hadde løftet hodet da han så ham, som i en gjenkjennende gest, men så senket blikket igjen, som i skam eller ubehersket raseri.
     Det gjorde vondt. Det var ufattelig at det ikke var han selv. Vanskelig å forstå. En tilfeldighet, kanskje, eller et mirakel?
     Er han redd? Han er redd.

Utdraget er henta fra s. 7-8 i den norske utgaven av sjølbiografien Et annet liv (på svensk i 2008, på norsk i 2009 ved Bodil Engen) av Per Olov Enquist (f. 1934). Jeg har hatt boka på vent i ulesthylla i mange, mange år, men nå er endelig tida inne. Og med tanke på det jeg har lest så langt: Du kan trygt lese den, du også. Dette er stor litteratur.

God bokdag!

onsdag 18. april 2018

Sannheten om Harry Quebert-saken

Bildekilde: Pax.no
Det unge, New York-baserte forfatterstjerneskuddet Marcus Goldman har tidenes skrivesperre, og søker derfor tilbake til sitt store litterære ideal som også har lært han alt om skriving gjennom universitetsstudiene, professor Harry Quebert. På professorens nydelige eiendom i småbyen Aurora i New Hampshire må da inspirasjonen komme! Men den uteblir, atter en gang. I stedet finner Goldman noen gamle brev. De gir ingen mening for han der og da, men kun noen måneder seinere skal de vise seg å bli svært viktige. Tilfeldigheter vil det nemlig slik at et lik blir funnet på eiendommen til Harry Quebert. Liket viser seg å være levningene etter den femten år gamle jenta Nola Kellergan, som forsvant i 1975. Og mellom henne og Harry er det mang en forbindelse.

Mange kjenner kanskje igjen noen navn og hendelser fra denne korte introduksjonen, da romanen Sannheten om Harry Quebert-saken var på manges lepper for noen år tilbake, nærmere bestemt i 2012, da den utkom for første gang i Frankrike. I kjent stil leste jeg ikke boka den gangen, da var jeg bare skeptisk, men da jeg kom over den norske utgaven (2014) på salg til femti kroner bare halvannet år etter utgivelsen her til lands, blei fristelsen litt for stor. Med ei bok på over seks hundre sider blir det veldig mye bok for pengene! I tillegg kjøpte jeg boka som gave til flere familiemedlemmer. Og når det først er slik at jeg gjerne vil vite om det jeg gir bort er akseptabelt, blei det bare nok en grunn til å beholde ett eksemplar for å lese det sjøl.

Forfatteren er sveitsiske Joël Dicker (f. 1985), oversetteren er Gøril Eldøen, det norske forlaget er Pax. Og plottet er altså som skissert over. Og ja, her velger jeg å bruke et slikt populært, engelskspråklig begrep som plott, nettopp fordi plottet her er svært viktig, det er det hele boka kretser rundt (i motsetning til for eksempel personene), og fordi den virkelige forfatteren har lagt seg tett på elementære skrivekunstregler i sin utforming av romanen. Om noen vil trekke den påstanden i tvil, les boka og særlig slutten, og snu deretter nesa mot gamle krimklassikere, så forstår dere kanskje hva jeg hinter til. Et eksplisitt eksempel er Roald Dahls (1916-1990) krimnovelle "Lamb to the Slaughter" fra 1953. I romanen er det altså lite som er nytt, men innpakninga er annerledes, og det var kanskje den som fenga flertallet da boka kom ut.

Ikke for det, boka er lettlest, den er underholdende, tidvis noe spennende og den framstår som både gjennomtenkt og gjennomarbeida. Og i tillegg til at den handler om denne kriminalsaken, som Marcus, fordi han er overbevist om Harry Queberts uskyld, bestemmer seg for å undersøke på egenhånd, er også store deler av boka via til tanker rundt det å skrive. Hva betyr det å skrive? Hvorfor er det viktig? Hvem får det til? Hva skiller en god forfatter fra en dårlig? Hvordan få inspirasjon? Hvordan skape et mesterverk? Og så videre. De er ganske like, de to mannlige hovedpersonene i boka. Begge drives framover av ønsket om å skrive den neste store romanen, en bestselger, som ikke bare er en kommersiell suksess, men som også har en varig verdi. Et mesterverk, kort og godt. Quebert har en slik under beltet, Det ondes opprinnelse fra 1976, og Marcus er utålmodig etter å skape sitt eget. Men da må den hersens inspirasjonen komme! Så skal det snart vise seg at inspirasjon ikke trengs, for den boka han skriver, er jo den vi leser (føler ikke at jeg avslørte noe essensielt der gitt, tittelen er relativt sjølforklarende).

Og en slik kombinasjon, av skriving og mordoppklaring, er kan hende litt uvanlig. Legg på en god dose klisjeer, stereotypiske karakterer, kleine kjærlighetserklæringer, et par snåle skrivetekniske påstander eller tips, alt etter øyet som ser, ganske greie skildringer, hyppige tidshopp - noe som faktisk må til for å skape litt dynamikk i teksten og for at forfatteren skal klare å vri seg unna graverende synsvinkelfeil - litt humor, en god dose fortvilelse, en del tårer, skumle lapper og noen tragiske skjebner: Vips er du i Aurora, du også, og kikker inn på kaféen der Harry satt sommeren 1975 og der Marcus sitter 33 år etter. Og jeg skjønner godt hvorfor mange hadde glede av boka, og hvorfor mange vil ha det i nær framtid også. Det er en underholdningsroman med kvaliteter. Men for en grundig leser som følger med i teksten og mellom linjene var det få overraskelser å hente underveis. Som jeg kom inn på over, så var det nokså tidlig nokså tydelig hva som egentlig hadde skjedd, sjøl om et par detaljer blei holdt mer eller mindre hemmelige helt til slutten.

Boka er flinkt gjennomført, for det er virkelig ikke mye å sette fingeren på slik sett, bortsett fra at det kan bli litt oppstylta og kjedelig. Og så er det dette med troverdighet, da. Er det sannsynlig det Dicker skisserer? Jeg velger å tro at det kan være plausibelt, sjøl om jeg syntes det var et billig triks. Med å forklare Nola Kellergan, hennes liv, skjebne og død slik han gjør, frarøves leserne en virkelig skriveteknisk vri, en durabelig overraskelse, rett og slett. Og den ville boka utvilsomt tjent på. En anmelder her til lands hadde en formulering som var noe sånt som du vil elske (de fleste) eller hate (noen) denne boka. Og der må jeg bare beklage, men jeg er verken-eller. Dette var ikke fenomenalt, men det var ikke bare vrøvl heller, og noen dager etter lesinga er jeg ganske likegyldig til hele greia.

For leseropplevelsen sitter ikke lenge i, og personene blir fort glemt. Men jeg hadde glede å være i ei bok over lengre tid. Så var også hovedårsaken til at jeg plukka fram nettopp denne boka det at den var lang! Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall (1848) av Anne Brontë (1820-1849) og hatt en sterk leseropplevelse med den, kom jeg fram til at tida var moden for flere tjukke bøker. Forskjellene mellom disse to titlene er naturligvis enorme, sjøl om bøkene er av omtrent samme lengde. Bare se på utgivelsesåret, eller tenk på forfatternes liv og samtid, og dermed også verkenes kontekst og referanser! Brontë bruker foreksempel bibelsitater og har mye intertekstualitet, Dicker har politiske og populærkulturelle referanser. I tillegg er det en brite og en sveitser som er forfatterne her, uten at akkurat det har så mye å si for meg, og naturligvis: En levende og en død, en mann og ei kvinne. Uten å være ekstremt partisk må jeg ærlig si at Brontë kommer best ut av en komparasjon her. Romanen hennes skildrer det djupt menneskelige på mesterlig vis og har stått seg i 170 år. Den kommer til å være med meg lenge, lenge. Samme livsløp har utvilsomt ikke boka om Harry Quebert.

fredag 13. april 2018

Bokhyllelesing: Jens Bjørneboe

Bildekilde: Bokelskere
Denne Jens Bjørneboe (1920-1976) har vært litt seig å få bukt med her hos meg. Misforstå meg rett: Jeg er veldig glad i mange av bøkene hans, og har etter hvert lest en del av dem også. Det begynte, som for så mange andre, med trilogien Bestialitetens historie seint i tenåra. Det er et sterkt verk som virkelig gjorde inntrykk, sjøl om skrivemåten er noe gammelmodig. Og Bjørneboes egen skjebne skulle vise seg være vel så fascinerende som bøkene. Jeg leste to biografier og flere artikler om han, og avrunda det hele med å dra ut på Veierland for å se huset han bodde i og hans siste hvilested. Etter ei lang Bjørneboepause gikk det så slag i slag med ulike titler, både dikt, dramatikk, essays og romaner. Og nå sist var det altså Jonas fra 1955 som skulle leses.

Fordi det har tatt meg så lang tid å komme i gang med Bjørneboe på egenhånd i denne omgangen, har jeg valgt å lese han som en del av leseutfordringa Bokhyllelesing. Opprinnelig skulle derfor Jonas leses til niende runde i 2017, da kritieriene var å lese ei bok med en svært kort tittel. Og det kan jo ikke bli så veldig mye kortere enn fem bokstaver. Men i oktober og november hadde jeg veldig mye å gjøre på jobben, og Jonas blei derfor liggende å vente i uke etter uke. 2018 kom, og jeg bestemte meg for at boka skulle leses, uansett. Og nå er det gjort!

Men det har tatt tid. Ikke fordi det er noe galt med boka, virkelig ikke, men fordi jeg forventa noe helt annet enn det jeg fikk. Jeg er vokst opp med å høre om norske klassikere, bøker som Jonas, jevnt og trutt, og har vært borti den i skolesammenheng mange ganger, første gang i niende klasse, og seinest i jobbsammenheng på en konferanse i februar i år. Og hver gang har det vært så mye snakk om denne stakkars gutten som har gitt boka navn. Hans skjebne er så sørgelig, lærevansker er noe vi må ta på alvor, og løsningene de finner fram til i boka har blitt diskutert og synsa om av mange. Er det da derfor så rart at jeg trodde boka bare handla om Jonas?

Men det gjør den jo slettes ikke! Jonas er en mye breiere roman enn det jeg forventa. Foruten å handle om Jonas, den lille gutten med lærevansker, mammaen og pappaen hans, trekkes også skolekameratene, lærerne og overlæreren inn i fortellinga. Ja, hele skolemiljøet blir skildra, ned til den minste grelle detalj. Men det stopper ikke der. Overlærerens beste venn og hans kone er også en del av teksten, byens lege, som også er far til en skolegutt, er med, og kona hans likeså. Og for å ikke glemme drosjesjåføren, som er onkelen til Jonas, de tre søstrene Abrahamsen og alle de snåle typene som jobber på friskolen, samt noen av deres venner. Og ikke minst sjøfolka! 

Slik blir Jonas en roman med et stort og uforutsigbart persongalleri, som trekker leseren med på kryss og tvers i tid, sted og handlinger. Istedet for å få djupsindige psykologiske portretter og karakterutvikling over tid, som er tilfelle i mange romaner, bærer Jonas mer preg av noe kollektivt, som gjenspeiler forfatterens idealisme. Den er polyfon i stemme og perspektiv, noe som harmonerer godt med Bjørneboes valg med å fortelle i tredjeperson. Og sjøl om sympatien til fortelleren og hovedtyngden av fortellinga ligger hos arbeiderklassen, leveres likevel et tverrsnitt av befolkninga gjennom skildringene i boka. Fra de karrierejagende lærerne til de gamle radikale, fra sjøfolk til studenter og ikke minst barna, som kommer fra alle slags kår. 

Det som virkelig kommer godt fram gjennom teksten, er hvordan menneskene er så prega av sin tids ideologi. Den gamle Abraham Werner av borgerklassen, som har overlevd to verdenskriger og ei krevende mellomkrigstid, har hele livet jobba for arbeiderklassen. Han tar avstand fra religion, nærmest som prinsipp, men også fordi han har levd og erfart. De unge avisfolk, derimot, er kristne i navnet fordi det er moderne. Og sjøl om de tilhører arbeiderklassen, har de helt andre verdier. Det er, som alltid, paradoksalt når mennesker på sett og vis jobber mot seg sjøl og sitt. Og Bjørneboe har et så godt blikk for slike motsetninger, både gode og vonde, og avslører slik de fleste av menneskene i boka på en tilsynelatende enkel måte. Jeg klarer ikke å la være å tenke på om det kan være på grunn av hans egen innsikt i seg sjøl.

Med ei så kjent bok, er det kanskje ikke nødvendig å si så mye om handlinga. Men for å unngå at andre lesere også skal tro at dette er ei bok bare om lille Jonas, vil jeg derfor poengtere at det er rundt en tredjedel av boka som handler direkte om gutten, om ikke enda mindre. Likevel bærer boka hans navn, og den innledes og avsluttes med skildringer av han. Det er som om den vesle gutten som helt tydelig strever med dysleksi og ikke får den hjelpa han trenger i folkeskolen - han plages framfor å støttes, tvinges i steden for å undervises, gjøres til spott og skam framfor å ses og til slutt får han stempel som et av disse barna, de mindre intelligente, som bør sendes ut av det normale skoleløpet og heller gå på hjelpeskolen, kalt Iddioten - det er som om han setter i gang alle hendelsene i boka med sin flukt, og slik fører mange mennesker som ellers aldri ville møtt hverandre, sammen. Og kanskje er det også slik det er ment, i alle fall lyder bokas siste setning slik: 
Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette i gang mange ting ute i verden.
Jonas er et flammende innlegg i skoledebatten, både da og nå. Bjørneboe tar barna på alvor og anerkjenner at de er like forskjellige som oss voksne. I tillegg skildrer han hvordan vi lærer forskjellig og har behov for ulike typer tilrettelegginger. Jonas lærer ikke å lese på den "vanlige" måten, men gjennom andre tilnærminger klarer han etter hvert å få dreisen på bokstavene. Subtilt og uten pedagogisk tørrhet skildrer Bjørneboe en annerledes skole, en skole som for mange vil virke noe kjent. Det er nok fordi den har sine idealer i Steinerskolen, der Bjørneboe sjøl arbeida gjennom nesten hele 1950-tallet. Seinere uttalte han at de åra, da han var oppslukt av skolen, elevene og pedagogikken og levde et svært idealistisk liv, var de lykkeligste i hans liv. Han levde da sammen med sin tyske kone Liesel Funck (1918-2001), som også var antroposof og kunstner. Blant resultatene fra disse åra er Jonas.

Det at ei bok har et bevisst ideologisk og politisk budskap, er av og til noe jeg savner med dagens samtidslitteratur. Det er mer krevende å lese slike bøker, fordi en må våge å gå med på premisser en kanskje ikke alltid er enig i, og akseptere konklusjoner en kanskje finner fremmede. Men Jonas viser, som så mange andre litt eldre bøker, at skjønnlitterær tematisering av samfunnsproblemer langt ifra er et dårlig grunnlag for diskusjon. Og det var jo ei tid da det var en forutsetning - bare tenk på Georg Brandes' (1842-1927) prinsipper for en ny realisme! Og i mine øyne er Amalie Skram (1846-1905) blant de fremste som tar dette til seg, sammen med Alexander L. Kielland (1849-1906), som har skrevet Gift, en roman som tematiserer skoleproblematikken, den gangen latinskolen, mer enn søtti år før Bjørneboe. Slik bygger sistenevnte videre på en lang og solid tradisjon, både med tanke på tematikk i denne boka spesielt og med tanke på forfatterens glødende engasjement for de svake i samfunnet generelt. Men hvem er Bjørneboes arvtaker? 

Jonas, og lignende romaner med et sterkt budskap, tar leserne med på en mer personlig reise enn en avisartikkel, og appellerer til flere sider ved oss. Vi vokser inn i tematikken sammen med handling og personer i slik grad at det i ettertid kan være vanskelig å løsrive seg fra det! For sjøl om disse romankarakterene ikke er virkelige, er argumentene deres holdbare, også i dag. Samtidig er jeg glad for at litteraturen kan være fristilt fra det politiske, og ikke alltid ha en tydelig funksjon, slik som Jonas har. For sjøl om det er ei drivende god bok, er det heller ikke til å komme fra at den kan virke springende med sine mange personer og fortellinger, og ikke minst insisterende. Men så er det det, da, at når det gjelder barns beste, der må en insistere helt til endringene kommer. Det visste Bjørneboe. Og det var det han gjorde med Jonas.

lørdag 7. april 2018

Bokhyllelesing: Margaret Atwood

Bilete: Bokelskere
Dei som har lese bloggen ei stund, veit at ein av dei forfattarane eg held høgast, er kanadiske Margaret Atwood (f. 1939). Ho er, i mine auge, heilt suveren! Ho er mest kjend for dei mange romanene sine, særleg dei av det meir dystopiske slaget. Tjenerinnens beretning, ei sjokkerande og djupt opprivande bok som no er vorten ein tv-serie, kom ut på engelsk i 1985 og vart filma allereie i 1990. Dinest kom Oryx og Crake i 2003, Flommens år i 2009 og til slutt siste band i trilogien som er kalla Maddaddam-trilogien, Maddaddam, i 2013. Desse skal òg kome som film eller serie. Dei norske omsetjingane ligg stort sett eit par år etter og er verd å vente på for dei som ønskjer det.

Men attmed desse titlane, og langt fleire, mellom anna den historiske romanen Alias Grace (1996) og Bookerprisvinnaren Den blinde morderen frå år 2000, novellesamlingar, librettoar, barnebøker, essaysamlingar og tilskot i og redigering av ei rekkje antologiar, har Atwood også skrive dikt. Mykje dikt. Faktisk debuterte ho med ei diktsamling attende i 1961, og no har ho, ifølgje Wikipedia, kome opp i tjue samlingar, inkludert to samleutgåver. Det er så imponerande!

Og no har eg, endeleg, lese ei av desse diktsamlingane. Det er tredje runde av Bokhyllelesing 2018 som skapte høvet, då me skulle hente fram og lese diktsamlingar, novellesamlingar eller dramatikk. Eg leita igjennom ulesthyllene og fann fleire gode kandidatar, men då eg fekk auge på Susanna Moodies dagbøker på topphylla, var eg ikkje lenger i tvil. Den skulle eg lese! Og det gjorde eg.

Inntil vidare er det berre to (!) av diktsamlingane til Atwood som er omsett til norsk. Fyrst ut var Maktpolitikk (1971), som kom på norsk i 1978. Dinest altså Susanna Moodies dagbøker, som Atwood fekk gjeve ut i 1970, men som ikkje kom på norsk før så seint som i 2013 - men betre seint enn aldri. Det er forfattaren Anne Karin Torheim (f. 1953) som har omsatt dikta, og utan å ha lese verket i original språkdrakt, kan eg ikkje anna enn å seie at det verkar særs solid og godt gjennomført. Det er mykje stemning, skarpe observasjonar og god dramaturgi i dikta.

Diktsamlinga Susanna Moodies dagbøker går i direkte intertekstuelt samband med dei verka den verkelege Susanna Moodie faktisk skreiv då ho levde. Ja, for ho er ein reell historisk person! Ho levde frå 1803 til 1885 og emigrerte frå England til Canada med mann og barn i 1832. Dei sjølvbiografiske bøkene hennar frå 1850-talet skildrar eit hardt og vanskeleg liv som immigrant, med kort veg frå hand til munn, mykje kroppsarbeid, sjukdom, svolt, kulde og død. Draumen om eit betre liv er mest berre det, ein draum. 

Desse opplysningane, og fleire til, kan me lese bak i boka, der både Margaret Atwood sjølv og omsetjaren har skrive kvart sitt etterord. På mange måtar kan det vere best å lese desse sidene fyrst, slik at ein veit meir om kva ein trår inn i. For røynda til Susanna Moodie er fjern frå vår eigen, og språket til Margaret Atwood er sterkare og krassare og bileta hennar er mindre tilgjengelege enn dei me kjenner frå norsk samtidspoesi. Her trengjer lesaren å hente fram dei gode lesebrillene, og lese langsamt.

I staden for å freiste å skildre dei mange dikta, og greie ut om min eigen lesaroppleving, vil eg gje dykk nokre utdrag frå boka, der de sjølv kan verte prega av den harde realismen, dei skrinne livsvilkåra og dei grimme lagnadane de råkar. Dikta er meir enn sterke nok til å tale for seg sjølve slik dei er, med ei særmerkt stemning og eit overtydande språk. Med litt kunnskap om Canada midt på 1800-talet og noko kjennskap til Susanna Moodie, vert ein trekt inn i verda hennar med ein gong. Og det passar bra at det heile byrjar med "Landgang i Quebec", som også er tittelen på diktet:

Er det kleda mine, måten eg går på,
tinga eg held i handa
- ei bok, ei veske med strikketøy - 
den skjerande lyseraude fargen på sjalet mitt

desse traktene ikkje har øyre for

eller er det min eigen mangel 
på overtyding som skapar
denne audslege utsikta;
lange bakkar, myrene, den nakne sanden,
det skarpe sollyset på beinkvitt
drivtømmer, varsel om vinter,
månen ein framand på dag-
tid, ei tynn avvising
(...) 

Frå diktet "Framfor spegelen":

Det var som om eg vakna
etter å ha sove i sju år

og fann stive kniplingar, rotna
preste-svarte av 
jordslag og sterk drykk

og huda mi var blitt herda
til bark og håret grått ved røtene

I mitt arvestykke av eit ansikt bar eg
med meg knust eggeskal
saman med andre restar:
det kinesiske porselenet i knas
langsmed skogsvegen, sjalet
frå India morkna, brot av bokstavar

og sola med sitt barbariske lys
hadde gjort meg skjoldete
(...)

Og ikkje minst ønskjer eg å dele diktet "Ein ung sons drukningsdød", som fekk meg til å tenkje på den islandske skalden Egil Skallagrimsson (ca. 910-990) og minnekvadet som han laga då sonen Bodvar drukna. Slik vert det ein tematisk samanheng mellom Noreg og Canada, 1800-talet og 900-talet, og når me les desse dikta, er det umogleg å ikkje kjenne sorga.

Han som navigerte med suksess
den farlege elva gjennom sin eigen fødsel,
drog endå ein gong ut

på oppdagingsferd
inn i landet eg berre glei over
utan å kunne ta tak i for å gjere krav på.

Føtene hans sklei på elvebredda, 
straumane tok han;
han kvervla mellom is og tre i flaumvatnet

og dreiv av garde til fjernare støk,
hovudet hans ei dykkarklokke;
gjennom augas tynne glasboblar

såg han ut, dumdristige eventyrar,
på eit landskap meir merkeleg enn Uranus
der vi alle har vore og nokre hugsar. 

Det var ei ulukke; han fekk ikkje luft,
hengande i elva lik eit hjarte.
Dei henta opp den vasshaldige kroppen,

varde på kartet mitt over framtidsplanar,
med staur og fløytarhake
mellom dei nuggande tømmerstokkane.

Det var vår; sola heldt fram med å skine, det nye graset
allereie tett og kraftig;
hendene mine glinsa av detaljar.

Etter den lange reisa var eg mødd av bølgjer.
Foten fann fjell. Draumesegla
fall saman, lasete.

Eg planta han i dette landet
lik eit flagg.

torsdag 5. april 2018

Vårlesing, del II

Endelig er det vår! Gjør du som jeg, så spretter du ut for å spa vekk snø og hogge vekk is når de første solstrålene endelig begynner å kjennes mot huden. Deretter følger frenetisk rydding i uteboden - hvem trenger vel ski og skøyter nå? - og å stappe alt det tjukke vintertøyet som okkuperer plassen i gangen godt og hardt ned i plastsekker og hive hele greia på loftet. Optimistisk? Ja. Nødvendig? Så absolutt! Men det blir fort kaldt igjen. Og da er det godt å komme inn til bøkene.

Alexander L. Kielland
Kielland er en av få som enn så lenge ikke er blitt pakka bort i flyttekaoset, og dermed er oddsen for at han blir lest snart ettertrykkelig forbedra. Og det er vel bra?

Jens Bjørneboe
Jonas er ferdiglest, omtale kommer! Jonas var siste bok (egentlig første, men siste uleste bok) i samleutgava mi, som ellers består av Den onde hyrde og Drømmen og hjulet. Nå skal boka snart hvile litt i en av de femtisju eskene som står på stua, for å deretter bli pakka opp igjen i det nye huset.

Per Olov Enquist
Et annet liv, sjølbiografien til Per Olov Enquist, er også blitt stående i bokhylla inntil videre. Og fordi jeg plutselig har fått dilla på mursteiner, lange og ganske tjukke bøker, skal en heller ikke se bort ifra at jeg rett som det er er i gang med lesinga.

Marita Fossum
Fossum venter i hylla med de andre to som er nevnt så langt. Faktisk står de tre titlene på hver sin hylle, og det ser ganske ensomt ut. Resten av hylla er jo helt tom, med unntak av en blyantspisser, en tynn regningsbunke (betalt, heldigvis), to bokomslag (stående) og et bittelite smykkeskrin i tre som jeg har fått av pappa. Det er ingen tvil om at vi skal flytte, altså. Kanskje jeg rekker å lese Fossum før den tid.

Tre riddersagaer
Nå som jeg endelig er i mål med Jonas, vendes snuta mot denne boka. Jeg må bare bli ferdig med ei anna bok først... Eller to... Men den skal leses i dette huset, så nå er det bare å stå på!

Ian McEwan
Jeg har ikke kommet så langt at jeg har pakka ned bøkene jeg har fått eller kjøpt fra 2014 og framover, hvilket betyr at Barneloven fortsatt står fint i rekkefølgen. Det er kanskje det verste med denne flyttinga, at bøkenes rekkefølge blir helt forkludra. For de bøkene jeg har lest, er det jo greit. De står som regel på alfabetet, med unntak av fagbøkene som står på tema, deretter på alfabetet. Men de uleste bøkene har sin egen rekkefølge, fra eldst til nyest. Klarer jeg å huske på slikt, tro? 

Bokhyllelesing 2017
En av to gjenstående leseutfordringer er nå i boks! Til runde ni har jeg som kjent lest Jonas av Jens Bjørneboe, og innlegget der er under produksjon, og til runde ti skal jeg lese En herregårdssaga av Selma Lagerlöf. Boka ligger klar i bunken, omslaget er tatt av, og i går begynte jeg på første side... 

Anne Brontë
Kvinnen på Wildfell Hall er ferdiglest, og for ei bok! Jeg er nå kurert inntil videre for en litt for vedvarende mursteinsangst, for jeg har kost meg så veldig med detaljene, skildringene, språket og ikke minst omfanget - boka varte og varte og varte! Herlig! Og sjøl om det langt på vei var et vondt univers, var det også et univers jeg trodde på, og jeg hadde stor glede av presisjonsnivået og nyansene og ikke minst stadig økende respekt for den uredde og kompromissløse holdninga til forfatteren. Vi trenger flere slike! Anbefales!

Carl Frode Tiller
Det er godt vi har en som Carl Frode Tiller i det norske litteraturlandskapet, en annerledes forfatterstemme med et særegent blikk for komposisjon og struktur. Alltid solid, den nyeste romanen Begynnelser likeså. Ei bok med mange lag og mye å hente, og som med fordel kan leses på nytt. Innlegg finner du her

Tania Kjeldset
Novellesamlinga Halloween fra 2017 viste seg å være en god og stødig voksendebut, med godt språk, fine skildringer og vonde omdreiingspunkter. Hva mer kan en forlange? Les mer her!

Joël Dicker
Fra en murstein til en annen: Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall, som er over seks hundre sider lang, kikka jeg meg overmodig omkring i ulesthyllene på kontoret, og plukka fram den første tjukke boka jeg fant. Det var Sannheten om Harry Quebert-saken. Og jammen er jeg ikke snart ferdig med den også!

Monika Fagerholm
Og er det mer tid i løpet av april, noe som ikke er så sannsynlig, men som jeg må ta høyde for likevel, så skal jeg lese Monika Fagerholms Glitterscenen. Den har jeg gleda meg til lenge, lenge!

Bokhyllelesing 2018
De tre første rundene av Bokhyllelesing 2018 er vel overstått! Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg Runa Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, her leste jeg Kvinnen på Wildfell Hall. I tredje runde kunne vi velge mellom ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg leste diktsamlinga Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å skrive om den! Fjerde runde, som skal leses nå i april, har temaet familie. Vi skal rett og slett lese ei bok som tar utgangspunkt i en familie. Hvilken vei boka tar videre, vites ikke. Og jeg lurer på om jeg skal være overambisiøs og forsøke meg på Olav Duuns bøker om Juvikfolket - sannsynligvis med forsinkelser. Men lell!

Ha en strålende april, alle sammen!