tirsdag 13. februar 2018

Baugeids bok

Bildekilde: Bokelskere
Tenk deg at alt som er igjen etter deg, etter et langt liv, er én setning. Tenk deg at alle tanker du har hatt, ord du har sagt, alt du har gjort, drømt og følt - plutselig er borte. Og tilbake står kun en setning. Og den er:

I 1161 ble Gregorius Dagsson gravsatt i Gimsøy, ved nonneklosteret hvor Baugeid, søster til Gregorius, var abbedisse.

La oss være ærlige: Det er ikke en gang en hel setning. Nei, hos selveste Snorre Sturlason (1178/79-1241) huskes abbedisse Baugeid Dagsdatter bare med en halv setning. Det er tross alt ikke henne det handler om i Håkon Herdebreis saga.

Men det er henne det handler om her, i Baugeids bok.

Men hvem var hun? Forfatter Aina Villanger (f. 1979) har drevet litt av et detektivarbeid for å nøste på den tråden som var Baugeid. Vi veit ikke helt når hun blei født, men vi veit at hun var søster av Gregorius. Og vi veit at hun blir abbedisse, Gimsøy klosters første abbedisse, det Gimsøy som bygges av Baugeids far mellom år 1111 og 1120. Gjennom å granske ulike middelalderkilder, bruke sin historiske forståelse og dikte litt der det trengs, finner Villanger sporene av henne, av barnelivet hjemme på Bratsberg gård, av nonnelivet ved Nunnaminster i England, av abbedisselivet.

Et spedbarn, med navnet Baugeid, ligger i krybben og sover. Spedbarnets eldre bror, en aktiv gutt på fire, passer henne en liten stund mens moren er ute. Gutten sitter på gulvet og leker ved siden av krybben. Neste gang han kikker ned i den, ser han spedbarnets ansikt. Det er blått. Gutten går nærmere og kikker på barnet. Øynene er lukket. Munnen er lukket. Og huden er lukket. Huden er blå. En dyp, nesten svart blåfarge. En blåhet gutten aldri har sett i et ansikt før. Han kikker mot døren. Hvor er mor? Han hører henne ikke. Gutten snur seg tilbake. Spedbarnet puster ikke. Gutten berører det, styrker en hånd over de lukkede øynene, over nesen og leppene. Han holder hånden over det lille brystet. Det puster ikke. Det er mørkeblått. Så kommer moren inn. Moren ser datteren, hun ser det blå ansiktet, moren løper frem mot barnet. Hun legger munnen over ansiktet, munnen dekker barnets nese og munn, og så suger hun. Av all kraft suger hun ut slimet som ligger tykt i barnets nese og hals. Og barnet puster. Barnets ansikt får gradvis normal farge, barnet begynner å gråte. Blåheten er borte. Moren spytter ut slimet, og sammen med slimet forsvinner blåheten, med lufta tørker blåheten opp.                             

Men boka er ikke bare slike skildringer av Baugeid og hennes omgivelser. Den er så veldig mye mer! For innimellom de fine prosakapitlene finner vi brev, notiser, drømmer, visjoner, annonser og lister. For eksempel ei liste over gode redskaper en trenger ombord i et skip, og den årlige underholdslista for Bratsberg gård, en mektig storgård som huser høvdingen Dag Eilivsson og hans familie. Gården trenger blant annet 105 tønner med malt og 4 skippund humle - bare til ølbrygging! Vi får også oppskriften på urtekonas nervekjeks, som minner om våre pepperkaker og som anbefales å spises så ofte som mulig. 

Videre får vi ernæringsråd for åkerarbeidere, noviser og veversker, samt behandlingsråd for fremme av dyder. Om du vil bli barmhjertig, må du vaske deg med såpeurt ved leggetid. Ønsker du salighet, pynt deg med brosje og balsamduft. Vil du derimot behandle noen laster, fins det også mange gode tips i boka. Folk som er feige skal klypes i kinnet, folk som fråtser skal stikkes med furunåler. De som er gjerrige, er det lov å kaste egg på, til og med kokte egg, og de som er stive til sinns skal tvinges opp i et hjørne og synges hardt for - Ave Maria 13 ganger skal visst gjøre susen. Og er du misunnelig, må du finne deg i at en annen vifter en hestehov under nesa di i femti minutter. Til sammen gir boka et genuint innblikk i alt ei abbedisse måtte kunne og vite, kjenne til, anbefale, oppklare, avgjøre, skrive, lese, preke, diskutere og snakke om.

Abbedisse Baugeid. Hun får, som adelskvinne, ei utdanning det var få forunt på den tida. Hun sendes med skip til England når hun fortsatt bare er et barn, før menstruasjon og pubertet. Jeg lurer på om hun noensinne hadde noe valg, eller om dette var en vei som blei staka ut av foreldrene hennes? Uansett virker det som om hun kom til rett sted. Sjøl om hun måtte fryse mye i gamle, kalde steinbygninger, jobbe mye, få træler på hendene og såre fingertupper, pugge mye, forholde seg til mange regler, lite mat og lite søvn, fikk hun også kunnskap. Hun kunne ikke bare lese og skrive på flere språk, hun var også i stand til å oversette verker fra latin. Kun med få setninger og enkle riss antyder Villanger hvilke mangfoldige kunnskaper denne jenta svært tidlig måtte besitte. Og vi ser av resultatet at hun forvalta kunnskaper og talent godt.

Villangers bok er et lappeteppe. Ett fragment her, en flik der, et glimt, ei skildring. Like fullt er Baugeid sprell levende, der, mellom boksidene. Bare en ikke blunker, kan en se henne der hun står i sitt værelse nattestid. Eller når hun streifer ute på Gimsøy i vinterkulda. Og hele tida, denne kampen mot slimet, for å få kroppsvæskene i balanse. Hun skildres aldri som sjukelig, men det ligger under, et press, et liv på lånt tid. Men Baugeid klorer seg fast.

En av de viktigste kildene for Villanger, har vært de mange skriftene etter Hildegard av Bingen (1098-1179). Få andre har mestra abbedissekunsten bedre, og i sin levetid var hun en stor berømthet, en intellektuell som ikke bare blei rådspurt av konger og keisere, men som også var teolog, botaniker, naturhistoriker, mystiker, musiker og medisiner. Hennes påvirkningskraft var enorm, og Villanger makter å la oss se og føle det gjennom Baugeids refleksjoner. Hildegards skrifter var sannhet for benediktinernonnene, en sannhet de levde med, på godt og vondt. Villanger har rappa en del fra Hildegard, men på en respektfull og elegant måte.

Men se nøye på forsida. Er det ei bok du får lyst til å lese? Bare ved å se på den, mener jeg? Nei, den er rett og slett den tristeste forsida blant alle 2017-bøkene. Bortsett fra det grågustne ytre, kan vi kun se en gul ring. Denne ringen er Baugeid. For navnet hennes kommer av det norrøne baugr, som betyr ring eller armbånd av gull eller stål. Og til hennes bok, hennes saga, som Villanger nå har skrevet, passer det godt med ordtak som stillest hav har dypest grunn, eller at en ikke skal skue hunden på hårene. For denne boka er virkelig en enestående leseropplevelse.

fredag 9. februar 2018

Kringla Heimsins

Bildekilde: Bokklubben
Om du er en av dem som jevnlig leser Klassekampen, kjenner du helt sikkert til historiespalta til avisa, Kringla Heimsins. Der skriver primært middelalderhistoriker Bjørn Bandlien (f. 1972) og arkeolog Frans-Arne Hedlund Stylegar (f. 1969) om ulike historiske fenomener, underfundigheter, tankekors og hendelser, fra klesdrakter, bygninger, utenlandsreiser, lovverk, tradisjoner og sedvane til kirkekultur, trosforestillinger og overtro. Ikke alt er like spennende, men veldig mye er svært interessant. Mange av kildene er litterære eller arkeologiske, men funnene som er gjort, som de trekker fram og diskuterer og ser i lys av ferske opplysninger eller andre fagfelt, kan like gjerne være gamle som nye. 

Etter hvert er det kommet to bøker som baserer seg på disse historiske artiklene til radarparet. Den første, Sagaspor fra 2010, skreiv jeg om her. Den andre har jeg altså lest nå, det vil si for det meste i løpet av høsten. Samlinga bærer tittelen Kringla Heimsins. Kulturhistoriske fortellinger fra vikingtid og middelalder. Kringla Heimsins er som kjent ikke bare tittelen på avisspalta, det er også kallenavnet på Snorres kongesagaer - ofte sagt andre veien, Heimskringla. Orda er rett og slett verkets åpningsord, og betyr "den runde jordskiva". Der får en altså emnene fint servert - de er henta fra vår verden. Og på samme måte stiller artiklene seg i direkte slektskap med fortida før oss - bindeleddet er at dette gamle, disse ritualene fra middelalderen, vikingtidas gravferdsskikker, bosettingsmønsteret i jernalderen - alt dette er en del av oss i dag, enten vi vil det eller ikke. Og det er et fint perspektiv å bli påmint om, for det er så alt for lett å glemme slikt i vår skjermbaserte, travle hverdag, der alt for mye dreier seg om meg og mitt.

Bokas innhold er delt i to etter forfatter. Først kommer artiklene som er skrevet av Bjørn Bandlien. Disse flyter godt, er lette å lese, de er poengterte, informative, noen ganger morsomme, stort sett godt komponerte og av og til tankevekkende. Så er også Bandlien en skrivefør mann med mange utgivelser bak seg. Han har ofte et hovedfokus på elementer fra den lange middelalderepoken, skriver mye om overgangen fra hedendom til kristendom, nordmenns spor i utlandet og utlendingers omtaler av Norge.

Deretter følger artiklene til Frans-Arne Hedlund Stylegar. Disse bærer preg av å være litt tyngre å lese enn kollegaens, og har en mye større grad av gjentakelser, noe som egentlig er unødvendig i det korte formatet artiklene er i. Det gjorde at jeg brukte mye lenger tid på å komme igjennom andre del, rett og slett fordi flyten og lettheten som Bandlien har, mangla. Men artiklene er ikke mindre informative av den grunn, og minst like tankevekkende. Dessuten når Stylegar fram på en annen måte med alvor og grundighet, noe som ofte gjorde at jeg grubla mer over det han skreiv enn over hva Bandlien skreiv. Motstand er ikke alltid så dumt! Stylegar har også en styrke i det at han ofte varierer kildegrunnlaget sitt - fra dendrokronologi og lovverk til utgravninger før og nå - slik at en opplever at en får en helt annen type oversikt. 

Felles for begge forfattere er naturligvis at de er glødende opptatt av det de skriver om, og at et slik engasjement skinner igjennom! Heldigvis! Det er alltid moro å se at noen koser seg med å formidle det de skriver, sjøl om en da risikerer at nerdefaktoren blir ganske høy. Men her, som i så mange andre tilfeller, er det bare et sjarmerende pluss. Videre er utgivelsen i sin helhet perspektivutvidende, selv om hver enkelt artikkel kanskje ikke er det.

Til sammen sier det seg sjøl at spennet i denne artikkelsamlinga er nokså stort - det eneste bindeleddet mellom forfatterne og artiklene er begrepene «norsk» og «middelalder». Og som leser får en virkelig bryna seg på smått og stort en kanskje ikke tenker på i det daglige. Som det mektige Osebergskipet. Er det sant at det var ei dronning som blei gravlagt der, dronning Åsa? Og hva med sagatekstene og alt Snorre skriver om norsk geografi, slag, gravsteder, storgårder og så videre, stemmer dette? Forfatterne undersøker, og finner ut at det både er ja og nei. En gravhaug som en antok var fra vikingtida, var faktisk fra folkevandringstida. Runebudskapet på steinen kan tolkes annerledes, og det åpner for andre muligheter. Og kan hende var de norske mennene i Konstantinopel mange, men sporene av dem er vanskelige å finne.

Jeg har brukt lang tid på å lese boka av flere årsaker. For det første er ikke dette ei slukebok, men en artikkelsamling. Utbyttet er avhengig av at en faktisk leser oppmerksomt og reflekterer i ettertid. Temaene, som kan framstå som lette og tilgjengelige hver for seg, blir til sammen tunge og tette. Det fant jeg ut de gangene jeg leste mer enn ti artikler i slengen, jeg nådde rett og slett et slags metningspunkt. Deretter var det dette med markante forskjeller i skrivestilene, og til slutt det at jeg hovedsakelig har lest i boka under kveldens tannpuss. Slik sett har den vært helt perfekt, og ingen tannlege kan klage på at jeg pusser for lite, for en artikkel blir fort to eller tre eller fire...

Kringla Heimsins er et flott supplement til alle som er glade i historie, ei utmerka gavebok til den som har alt, og en utgivelse som like gjerne kan gis til historieinteresserte tjueåringer som til den oppegående pensjonisten. Artiklene er over emner en stort sett aldri blir ferdige med, og som en kan vende tilbake til flere ganger, og om også kan være fine utgangspunkter for diskusjon i vennegjengen. Og, bare så det også er sagt, så setter jeg stor pris på at forlagene Andresen & Butenschøn (2010) og Dreyer (2014) har utgitt disse titlene, for artiklene er såpass gode at de fortjener en leserskare utover Klassekampens trofaste abonnenter. 

torsdag 8. februar 2018

Vinterlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er hos dere, men her på Østlandet er det i aller største grad kong Vinter som rår. Brøytekantene ligger meterhøye, somme steder to meter høye eller mer, vi har vært nødt til å måke garasjetakene for å unngå skader på grunn av tung og våt snø, og snøen må til stadighet kjøres bort med lastebil fra kryss, utkjøringer og parkeringsplasser. Det er ingen tegn til at det skal snu snart, heller. Men pytt! Det er jo nå det er moro å være ute! Mulighetene er endeløse, så lenge klærne er gode og varme. Vi har vår egen versjon av Olaf stående utafor huset, snøborger har kommet og gått, snøhuler også. Og for å ikke snakke om alle snølyktene! Og aketurene!

Alexander L. Kielland
Kielland skal leses ferdig, og blir derfor med videre. Om det blir i år eller til neste år, er jeg derimot usikker på.

Jens Bjørneboe
Jeg er godt på vei med Jonas, men flere sjukdomsrunder i heimen har bremsa all lesing betraktelig. I tillegg har jeg reist en del med jobben, og må bare innrømme at jeg ikke er så god til å lese på bussen. På toget kan jeg pløye igjennom det ene og det andre, men jeg tar jo aldri med meg slike tjukke bøker, som denne Gigantboka fra Aschehoug. Men leses ferdig, det skal den.

Per Olov Enquist
Høytlesningsboka Fjellet med de tre grottene er lest og likt, og samtalen dreide seg om ulver, grotter og fjell i flere dager etterpå. Til og med minsten fikk med seg disse ulvene, og det var uhyre spennende. Kanskje det kommer et innlegg også!

Marita Fossum
Lykksalighet må bare vente, nå er det mye annet i køen først!

Tre riddersagaer
Jeg blir visst aldri lei denne, jeg. Den er en trofast følgesvenn og bæres med rundt omkring, med blå innbinding og gullskrift. Fakta er at jeg har begynt, men at det er såpass lenge sida at jeg med fordel kan begynne på nytt når den tid kommer.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Kringla Heimsins er fortsatt ferdiglest, og omtalen er ferdigskrevet og venter bare på publisering. Hvert øyeblikk, nå!

Ian McEwan
Barneloven fra 2014 står i lesekø herfra, men det kan vare noen uker og måneder før jeg kommer meg dit. Uansett når det blir, så gleder jeg meg!

Bokhyllelesing 2017
Først fjorårets leseutfordringer, som fortsatt ikke er i mål. Til runde ni skal jeg lese Jonas, runde ti En herregårdssaga. Det er bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten.

Anne Brontë
Jeg er endelig i gang med Kvinnen på Wildfell Hall, og jeg koser meg så utrolig masse! For ei romanåpning, for en komposisjon, for en struktur - også alle personene, da! Jeg er aldeles oppslukt etter bare få sider og syns dette er den perfekte vinterboka, som bare skal vare, vare, vare. Her kommer jeg til å bruke så lang tid jeg bare klarer. Og det skal med glede få gå utover andre ting!

Pia Edvardsen
Debutant Pia Edvardsen med romanen Vi var aldri brødre har nå fått omtale. Det er ei utrolig stille, følsom og stemningsfull bok som mange har godt av å lese. Lesekryss.

Roskva Koritzinsky
Nå er jeg i mål med Jeg har ennå ikke sett verden også, ei av fjorårets novellesamlinger. Omtale kommer. 

Ingvild Holvik
Holviks vanskelige andrebok, Premien for alt, er utlest, og den var kjempefin. Jeg er i gang med omtalen, og gleder meg til å legge den ut. 

Aina Villanger
Så var det det underlige prosaverket Baugeids bok. Villanger, ukjent for meg, og Baugeid også. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til boka, hvis dørgende kjedelige omslag er nok til å jage sjøl en garva lesehest. Men ikke denne. Og jeg er jammen glad jeg leste. For ei bok! Omtale kommer.

Kristin Storrusten
Midt i mellom romaner og noveller og artikler og alt annet som skal og bør og må leses, dukka Barsel opp. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å lese den, fordi det første diktet er så skrekkelig dårlig. Men så gjorde jeg det likevel. Kanskje jeg skriver om den også.

Johannes Gjerdåker
Gjeråker må være en av de lærdeste mannfolka som fins her til lands. Så mye flott han har oversatt fra andre språk! Og for ei språkgave han har, som finner melodier, rytmer, bilder! Nå har jeg lest Glimesteinar frå islandsk visetradisjon, ei bok jeg trodde kanskje kunne bli litt "treig". Men, åh! Så nydelig! 

Runa Fjellanger
Enda ei av fjorårets debutanter er denne unge dama. Hun har skrevet en kort roman med tittelen På motorveiene. Den er ferdiglest og skal omtales, den også.

Carl Frode Tiller
En som virkelig ikke er debutant, er Carl Frode Tiller. Og da jeg fikk mulighet til å lese hans nyeste roman, Begynnelser, lenge før jeg egentlig planla å lese den, måtte jeg bare slå til. Og vips! så var den utlest også. Omtale kommer.

Tania Kjeldset
Ja, jeg måtte jo ha med enda ei bok. Kjeldset har skrevet mest for barn, men kom med sin voksendebut i fjor, ei novellesamling ved navn Halloween. Jeg er godt i gang. 

Bokhyllelesing 2018
Til første runde skulle vi lese gule bøker, og jeg putter Fjellangers bok inn der, da den har helt gul rygg og et gulprikkete omslag. Til andre runde nå i februar er temaet gamle bøker, gjerne skrevet og/eller utgitt mellom 1700 og 1850. Der tenker jeg det passer bra med Brontë-boka. Om jeg blir ferdig!

Og mer enn det har jeg ikke rukket i januar. Det blir spennende å se hvordan det går videre i februar! God lesemåned, alle sammen!

onsdag 31. januar 2018

Leseplaner 2018

Nok en gang er det på tide å se framover og lage leselister. Det er et kosearbeid for meg, for det er jo så moro å lage lister! Men all kosen gjør at jeg også bruker svært lang tid på det - jeg vil jo at det skal vare så lenge som mulig. Men nå, på januars siste dag, er det virkelig på tide å få listene ut i all offentlighet.

Som alltid er det jo ikke så lett å holde seg til slike lister. Livet sender sine opp- og nedturer, hektiske perioder, lesetørker, sjukdomsrunder og det ene med det andre. Men det er alt for begrensende til å skulle ta hensyn til. Å ha ei bok klar er mye bedre enn å sitte i et ambivalent limboland og ikke ane hva en skal velge. Slik får en i alle fall ikke lest noen bøker! Jeg opplever at leseplaner er med på å strukturere lesinga og holde orden på de ventende bøkene i ulestreolen. Inntil en viss grad.

Jeg veit at 2018 blir et hektisk år, både på jobb og privat. Det generelle lesemålet settes derfor til 50 titler, 16 færre enn jeg leste i fjor. Det er fordi jeg ikke orker å ha noe hengede over meg og stadig ligge bakpå, det skaper stress og frarøver meg både leseglede og leselyst. Så derfor blir det 50. Får jeg det til, skal jeg være glad! Og om ikke, nei, da fikser jeg nok det også. Når det kommer til øremerking av titler for 2018, tør jeg ikke å ta fatt på så veldig mye mer enn Bokhyllelesing 2018. Der er det lagt opp til ti runder i år, hvilket betyr at ti titler går dit. Av de resterende 40, håper jeg å kunne delta, om enn sporadisk, i biografisirkelen til Ingalill også i år.

Utvalget av disse bøkene jeg skal lese, styres i år som i fjor av to grunnleggende elementer:
 1. Å lese ut av egne ulesthyller, og implisitt her ligger en formulering om å ikke kjøpe nye bøker til lesesirklene, men ta fra det stadig voksende boklageret.
 2. Lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere, hvis overvekt helst med overvekt av det første. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte fram.

Som vanlig er det noen bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av et langt leseår. Disse kaller jeg ønskebøker. I fjor besto ønskebøkene av 15 lesemål med godt over 20 titler. Jeg klarte å lese en god del av dem, og koste meg mye også - fire lesemål er nå innfridd og oppnådd og strøket, og i tillegg har jeg kommet videre i to andre målsettinger. Det blir altså en viss grad av resirkulering i år også, i kombinasjon med noe nytt. Ønskebøker for 2018 blir som følger, i ikke ordna rekkefølge:

  1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind, gjenstår 2)
  2. Monika Fagerholm
  3. Larmen og vreden av William Faulkner
  4. Jens Bjørneboe (3 bøker, gjenstår 1)
  5. Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë
  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket
  7. Det annet kjønn
  8. Per Olov Enquists sjølbiografi
  9. Ei bok av Margaret Atwood
10. Falkejakt
11. De fortapte spillemenn
12. Jane Austens Fornuft og følelse
13. Christianus Sextus av Johan Falkberget
14. Noe av William Shakespeare
15. Arkitekt

Sånn er altså ønskeboklista for 2018! I år som i fjor har jeg 15 punkter på lista, og til sammen byr forfatterne på godt over 17 bøker, som alle er uleste for min del. Det blir spennende! Jeg gleder meg til å lese samtlige. Om du har noen av de samme titlene på leselista, eller noen av de samme forfatterne, er det bare hyggelig om du tar kontakt, så vi kan lese sammen.

Og med det er leseåret 2018 endelig sparka i gang!

tirsdag 30. januar 2018

Leseåret 2017

Som så ofte ellers, er jeg litt sein med årsoppdateringene. Men da blir det i alle fall riktig! For nå, som leseåret 2017 er helt over og vel så det, har jeg hatt tid til å gå over alt minst to ganger, og sjekke at ingen, verken bøker eller forfattere, er glemt. Så langt er med andre ord alt bra.

Det blei 66 leste bøker i 2017, ei økning på 13 fra i fjor. Og det er jeg fornøyd med! Det har tross alt vært et langt og hektisk år med mange store endringer på hjemmebane, og jeg hadde et nokså moderat lesemål med 60 leste bøker innen utgangen av året. Det har jeg nådd, noe som føles veldig fint. Dessuten er det reelle antallet leste bøker langt høyere. Jeg leser nemlig mye sammen med barna som ikke kommer fram av denne oversikta, fordi jeg ikke vurderer og skriver om bøkene fortløpende.

Antallet bøker tilsvarer 5,5 leste titler per måned. Det betyr at jeg har lest ganske jevnt og trutt og stort sett hver eneste dag, sjøl om det sjeldent har vært lange dager og mange timer via kun til lesing. Slikt går jo ikke når en mer eller mindre permanent oppholder seg i tidsklemma med alt den har å tilby. Jeg holder fortsatt på med min vanlige tannpusslesing og på senga-lesing, det er jo de koseligste formene for lesing, hvis en ser bort ifra å lese for ungene. Å lese på bussen eller toget er dessverre ikke noe særlig for meg, så det blir derfor til at jeg stort sett leser hjemme. Og det er helt greit, det er jo her jeg har alle bøkene!

Også i år har jeg skrevet om det aller meste jeg har lest. Unntaket er tåttene som tilhører andre del av bind to av Flatøybok. De har jeg omtalt i ett samleinnlegg, men lest og behandla som frittstående fortellinger ellers. Det var forøvrig et verk jeg brukte svært lang tid på, fordi det er veldig interessant og spennende. Jeg tror jeg kommer til å vende tilbake til tekstene flere ganger, og kommer derfor til å spare på notatene jeg tok til hver eneste tått i tida framover også. Med Sigrid Undsets store verk om Olav Audunssøn gjorde jeg motsatt, og skreiv nøye om hver enkelt del av de to bøkene. Seks titler blei forbigått i stillhet, det vil si tre færre enn i fjor. Fem av dem har jeg ikke planer om å skrive så mye om heller, mens Kringla Heimsins, årets nest siste bok, er i ferd med å bli behandla.

Totalt landa jeg på 74 blogginnlegg for 2017, en kraftig nedgang fra de 100 jeg skreiv i 2016. 26 færre innlegg er mye! Og det merkes, både for meg sjøl og på innholdet i bloggen, vil jeg tro. Men det er fortsatt ikke lavest i løpet av de åra jeg har blogga, så enn så lenge er det ikke krise. Og det er ganske så jevnt med de 76 innleggene i 2012. Med 74 innlegg betyr det at jeg i snitt skreiv omtrent hver femte dag. Og om en ser på oversikta over innlegga for i fjor, ser en at det i begynnelsen er hyppigere, med sju-åtte innlegg i måneden. Så kommer høsten med mange omstillinger, blant annet på jobben. Det krever en del, i alle fall i starten. Jeg håper jeg finner en bedre flyt utover året.   

Videre er fjorårets bokfordeling slik, i reine tall:
- 59 av 66 bøker er skjønnlitterære titler, herunder sagalitteraturen (21 tåtter)
- 8 av 61 titler er lyrikk og dramatikk, det resterende er noveller og romaner
- 4 av 66 bøker går under kategorien sakprosa
- 3 av 66 er tegneserier
Av disse titlene er
- 24 titler skrevet av kvinner
- 21 titler skrevet av menn
- 21 titler av uvisst opphav - forskninga på sagalitteraturen kan fortsatt ikke slå fast forfatternes kjønn, men det er størst sjanse for at flertallet av disse tåttene er skrevet ned av munker, det vil si menn.
Likevel er jeg fornøyd med kjønnsbalansen i det jeg har lest, sjøl om det naturligvis blir en kraftig skeivdeling dersom tåttene legges til mannfolksida. Jeg regner derfor lesemålet om kjønnsbalanse som godkjent, under tvil, og det viser at det er noe jeg må jobbe videre med til neste år også.

I tillegg til kjønnsbalanse, hadde jeg et generelt lesemål om å lese ut av egne ulesthyller. Det er faktisk noe av det morsomste jeg gjør, for det er så gøy å se at det minsker i ulestreolen! Også i år har jeg trukket sammen en hyllemeter her, det vil si rundt 80 centimeter med bøker. Det er en del! Men disse golvhaugene har det med å komme tilbake uansett hvor mye jeg trekker sammen, hvilket betyr at jeg burde lese mer, og fortere... 

16 av titlene for 2017 var øremerka: Det skulle være ti hyllebøker og seks biografier. Men det er bare å erkjenne at det gikk rett vest med biografiene, trass i gode forsetter, og at også innspurten på Bokhyllelesing 2017 var seig og til dags dato fortsatt ikke fullført. Det er surt, særlig når det er en lesesirkel jeg lager og driver sjøl! Jeg har fortsatt ambisjoner om å fullføre Bokhyllelesinga, mens jeg forlengst har innsett at biografiene har seilt av sted. Jeg får håpe på nye muligheter i 2018.

Til slutt vender jeg fokuset over på fjorårets ønskelesing. Hvordan har det gått der? Titlene for 2017 var som følger:

  1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind)
  2. Frankenstein
  3. Larmen og vreden av William Faulkner
  4. Jens Bjørneboe (3 bøker)
  5. Noe av Eleanor Catton
  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket
  7. Det annet kjønn
  8. Per Olov Enquists sjølbiografi
  9. Bøkene om Olav Audunssøn
10. Falkejakt
11. De fortapte spillemenn
12. Kate Atkinsons Liv etter liv
13. Christianus Sextus av Johan Falkberget
14. Noe av William Shakespeare
15. Arkitekt

Denne gangen har jeg heller ikke lest alt, men jeg har i alle fall fått lest noe. Det går langsomt framover med Alexander L. Kielland med tre leste verker i 2017. Det er derfor trygt å si at han blir med videre. Videre fikk jeg lest Frankenstein, ikke William Faulkner, bok nummer to av Bjørneboe (den siste er snart i havn også), og Prøve av Eleanor Catton. For en debut! Bok nummer to er allerede innkjøpt og ligger på vent sammen med Olav Duun, Det annet kjønn og Enquist. Alle bøkene om Olav Audunssøn er også lest, og det er virkelig sterke, flotte bøker som alle burde lese. De ga meg noen av de viktigste leseropplevelsene jeg har hatt så langt i livet. Punkt ti og elleve står uleste, mens Liv etter liv blei lest. Utsatt til neste år er også Falkberget og Lindstrøm, mens Shakespeare fikk sitt bidrag med Kong Lear. Puh!   

Og med det gjenstår det bare å takke for 2017, noe forsinka, men lell - takk til alle dere som leser, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!